Monopol på kristen politikk?

Det er ikke bare mitt innvandringspolitiske syn som blir angrepet. Daglig leder i Familie og Medier kommer også med en rekke insinuasjoner om mitt personlige trosliv. Hvilke forutsetninger har han for å vurdere i hvilken grad jeg er egoistisk og om jeg har oppgitt egne ambisjoner?

I Dagen fredag 13. november blir jeg angrepet av Jarle Haugland i Familie og Medier på bakgrunn av en Twitter-melding jeg postet 21. oktober og på bakgrunn av en Facebook-status en venn av han hadde lagt ut om at jeg hadde for lite naiv kjærlighet (!) etter at han hadde hørt meg tale. Haugland sauser sammen tro og politikk, så det blir fryktelig rotete, men jeg skal forsøke å svare.

JARLE HAUGLAND: Det er for lite kjærlighet i verden

Utgangspunktet for Twitter-meldingen var en VG-reportasje om to syriske flyktninger som hadde lyst til å forlate Norge, da landet ikke svarte til forventningene. Den ene var kommet for å bli proff fotballspiller. Den andre «på grunn av Norges gode rykte.

Disse var ikke blant de tusenvis som har blitt innlosjert på hotell med fullpensjon. De havnet på et helt ordinært asylmottak. Nå var de misfornøyde med at det var for langt å gå til dusjene, og at både kvinner og menn brukte samme dusjer. Noe mottaksleder sa var på grunn av oppussing og at de ikke kunne overvåke om asylsøkerne til enhver tid brukte dame- eller herredusjen. De klaget også på hvordan de hadde blitt ransaket og forhørt under asylintervjuet. Og de sa det var bedre i Sverige: «Der var det noen fra Røde Kors som fulgte oss overalt».

Jeg trodde at om du flyktet fra krig og forfølgelse, ville du være takknemlig når du kom til et fremmed land der du ble tatt imot og fikk gratis mat og et trygt sted å bo. Jeg ble litt provosert og tenkte på hvor naive mange er som tror at det er bare dem som flykter fra krig som kommer. Derfor la jeg ut følgende på Twitter: «Slike lykkejegere som er misfornøyde med norsk service kan bare reise tilbake om det er det de vil» Med det mente jeg at vi ikke har kapasitet til å heve servicen til det nivået disse migrantene krever. Det står jeg fortsatt for.

I år har det kommet en stadig sterkere strøm av migranter og flyktninger til Norge. Vi har fremdeles åpne grenser, og hvem som helst kan ta seg inn i landet uten identifikasjonspapirer. Det mest tragiske ved denne politikken er at det fører til utrygghet i vårt eget land, ikke minst for forfulgte yezidier, kristne og muslimske minoriteter. Aller farligst vil det være for dem som har konvertert fra islam til kristendommen. De «frafalne» må drepes, ifølge sharia, og er sterkere forfulgt enn dem som alltid har vært kristne.

Bare i år har vi sluppet inn over tyve tusen. Det hjelper ikke mye på sikkerheten at de fleste er vennligsinnede. Vi så hva åtte personer kunne utrette av grusomheter i Paris, samme dag som Hauglands innlegg sto på trykk.

Men det er ikke bare mitt innvandringspolitiske syn som blir angrepet. Daglig leder i Familie og Medier kommer også med en rekke insinuasjoner om mitt personlige trosliv. Hvilke forutsetninger har han for å vurdere i hvilken grad jeg er egoistisk og om jeg har oppgitt egne ambisjoner? Om jeg er sentrum i eget univers? Om jeg forakter eller hater?

Dette synes jeg er drøy kost fra en kristen bror. Det er tydeligvis bedre at han angriper meg enn at jeg angriper innvandringspolitikken. Som kristne skal vi selvsagt elske alle med Jesu kjærlighet. Det betyr ikke at vi ikke har lov til å føre en politikk som bevarer landet vårt. Landegrenser har vi fått av Gud. De gjør blant annet at det skal være mulig å flykte fra forfølgelse i et land og inn i et annet land.

Selv om jeg er kristen har jeg også lov til å være imot en ideologi som søker å gjøre slutt på det Europa vi kjenner. For kort tid siden intervjuet jeg et pastorpar fra Syria på Visjon Norge. De mente vi var naive. «IS er allerede i Europa. Når flyktningstrømmen kommer til Europa fra Syria, kommer også de samme problemene som Syria lider under hit», advarte de.

Paris er et horribelt eksempel på at de hadde rett. Vi kommer til å få det i Norge også om ikke politikerne får hodene ordentlig opp av sanden snart. Tenk hvor takknemlige vi er for våre besteforeldre og oldeforeldre som hadde mot til å stå opp imot nazismen da den truet med å ødelegge hele Norge. Nå skylder vi våre barn og barnebarn å gjøre det samme.