Om Sylvi Listhaug og den tredje veien

Hvordan bør vi som kristne forholde oss til den økende polariseringen i Norge? Er det mest kristent å støtte Sylvi Listhaug, eller er det mest kristent å være imot henne? Eller fins det en tredje vei vi lett glemmer?

Hvordan skal vi forstå polariseringen vi merker rundt oss? Forfatteren David Goodhart bruker to begreper som er svært nyttige for å forstå dette. Flere andre norske aviskommentarer har allerede referert til han.

Goodhart deler oss inn i to hovedgrupper: Anywheres og somewheres. Anywheres er urbane, liberale, høyt utdannede mennesker, som generelt er positiv til innvandring. Somewheres er mer konservative, har mindre utdanning, og føler sterk tilhørighet til lokalsamfunn og tradisjoner.

Disse er vennlige til innvandrere de selv kjenner og har tillit til, men er likevel kritisk til hvordan den liberale eliten ofrer høyt verdsatte tradisjoner og verdier for å bygge et flerkulturelt samfunn som somewheres kjenner seg fremmedgjort i.

Goodhart mener at skillet mellom anywheres og somewheres er vår tids viktigste skillelinje. Jeg tror han har rett i det.

Donald Trump, Sylvi Listhaug og Jordan Peterson har derfor blitt frontfigurer som (i hver sin kontekst) blir talspersoner for den store gruppen av somewheres, enten i Norge eller internasjonalt.

Jeg har vokst opp i somewheres, men bor og lever omtrent som anywheres idag. Jeg føler tilhørighet til begge leirene, og kan forstå og være enige i begge leirenes argumenter et stykke på vei. (Ja, det inkluderer også Listhaug.)

Men som mange andre jeg reagerer på at begge leirene bruker ufine karakteristikker og tillegger motparten tvilsomme motiver. Hvor begge leirer mobiliserer sine heiagjenger, og faktisk tjener på et mer polarisert offentlig ordskifte blottet for anstendighet, respekt og rom for nyanser. Igjen står de moderate kreftene uten å bli hørt i konkurransen om å rope høyest.

Fins det noe svar i Bibelen på hvilken av de to leirene vi bør tilhøre? Nei, egentlig ikke. Når jeg leser i Bibelen, møter jeg derimot et evangelium om det som kalles Guds rike. Kall det gjerne den tredje veien. En vei hvor vi lever i lyset, og slutter å gjemme oss bak våre fasader, fiendebilder og gruppetilhørighet.

Hvor vi slutter å fraskrive oss ansvaret som ligger i å være et menneske skapt av Gud, og innrømmer hvordan det egentlig står til med oss. Og dermed se behovet for å motta friheten Gud gir idet han gir oss nåde, tilgivelse og et nytt liv i forsoning.

Evangeliet om Guds rike starter alltid med enkeltmenneskers forhold til Jesus Kristus, og ut fra det former vi vårt selvbilde og hvordan vi forholder oss til andre mennesker – i familie og samfunn. Det betyr ikke at politikk ikke er viktig, men at det er viktig å se begrensningene i hva politiske virkemidler kan utrette i arbeidet med et bedre samfunn.

Verdier som tillit, respekt, menneskeverd og toleranse kan ikke vedtas i Stortinget, de må skapes og ivaretas av oss alle. Det er det skjøre grunnlaget for vårt demokrati og reelle ytringsfrihet.

Jeg tror på Gud, og jeg tror ikke han liker de båsene vi lager og plasserer hverandre i. Og fiendebildene vi dyrker av hverandre mens vi krangler i media og kommentarfelter. Gud opererer kun med én kategori: Mennesker. Skapt i hans bilde, som trenger hans frelse.

Derfor er det viktigere enn noen gang å holde fast på idealet om å elske og respektere alle mennesker. Inkludert homoaktivister, nyateister, muslimer eller alle andre som vi kanskje er uenige med. Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om hvilken gruppetilhørighet folk sier de har, jeg velger først og fremst å tenke på de jeg møter som mine medmennesker og likemenn.

Som Jesus elsket da han døde på korset. Jeg håper det gjør noe med hvordan andre mennesker opplever å møte meg. Alle mennesker er mer enn sin gruppetilhørighet.

Jeg blir trist over alle kristne som gir opp disse idealene, og blir harde og kyniske. Kall meg gjerne naiv, men jeg har tenkt å være en av dem som følger den tredje veien og bringer evangeliet om Guds rike til Norge. Jeg håper mange vil dele den drømmen. Det vil i så fall sende et viktig signal til Sylvi Listhaug, Jonas Gahr Støre og alle andre politikerne som skal gjøre seg fortjent til våre stemmer.