LIDELSE: På Reformasjonstiden
...
LIDELSE: På Reformasjonstiden kommer det bibelske anliggende klart til orde igjen. Luther har et fulltonende budskap om Kristi lidelse og død. Han hevder en objektiv forsoning, skriver Jens Olav Mæland. Foto: Fotolia
Forsoningslæren – en lære i kamp
Del
Som aldri før trenger vi å gå tilbake til Skriften for å se alvoret i Kristi lidelse. Og mer enn noensinne trenger vi å veiledes av vår åndelige arv, især slik reformatorene formidlet den. For kampen om forsoningslæren er fortsatt intens.

Vi forkynner Kristus korsfestet, sier Paulus. Han er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre.., poengterer Johannes. Vi ble løskjøpt med Kristi dyre blod – ikke med sølv eller gull, sier Jesu nære apostel Peter.

Det er korset som står i sentrum i vår bibel. Jesu kors og den tomme grav. Kristus har sonet all verdens synd, Gud har forsonet verden med seg, - ja, overvunnet djevelen og hans forbundsfeller. Dette er vår tros kjernepunkt. Her er troens ankerfeste og sanne trøstegrunn.

Men troens kjernepunkt har alltid vært utsatt. Det viser kirkehistorien. Det har pågått en kontinuerlig kamp i denne saken, og den p��går ennå. Snart har det skjedd en tåkelegging, snart en uttynning. Til andre tider en avsporing, - ja, til og med en åpen fornektelse av Kristi lidelse og død som en stedfortredende soning for våre synder.

Derfor gjelder det å betrakte Kristi lidelse og død på en riktig måte. Luther sier at « det er noen som tenker på Kristi lidelse på den måten, at de blir vred på jødene, og skråler og skjenner på den stakkars Judas. Men dette er ikke å betrakte Kristi lidelse rett.» Vi vil derfor se litt på hva vi kan lære av historien til dette lærepunktet.

I Oldkirken konsentrerer en seg om Kristi lidelse som en forløsning. Kristus løser oss fra djevelens makt. Men man legger til at han må betale djevelen for å fravriste ham hans bytte. Omkring år 200 finner man denne tanken hos Origenes. Ireneus, derimot, tar avstand fra dette.

Også han taler om Kristi død som en forløsning, ja, som en ‘erstatning’ til Gud, en fyldestgjørelse. Kristi verk er dessuten en gjenopprettelse som gir liv og udødelighet til alle som tror. Det er forløsningen fra de vonde makter og meddelelse av udødelighet som står i fokus, især hos de såkalte greske fedre.

Hos de latinske lærefedre, især hos Tertullian og Augustin, kommer spørsmålet om skyld og offer sterkere inn. Kristi død er ikke bare en forløsningsdød, men en død hvor Kristus bærer menneskets skyld.

Dette kommer sterkt fram hos Augustin. Romerbrevets språkbruk får røst igjen. Mennesket står under Guds vrede med sin synd. Men med sin død tar Kristus dommen inn over seg og blir et offer som tilfredsstiller Gud.

Mennesket blir rettferdig, dels ved tilgivelse av sine synder og dels ved Den Hellige Ånds forvandling. Han holder ikke rettferdiggjørelse og fornyelse ut fra hverandre slik Paulus gjør det.

Forsoningslæren hos de latinske fedre skiller seg fra de greske ved at spørsmåls- eller problemstillingen er forskjellig. De greske fedre er opptatt av hvordan mennesket skal få del i udødelighet. Og svaret blir: Ved at Kristus løser oss fra alle fordervsmakter.

Forsoningslæren blir en forløsningslære. Hos de latinske fedre er problemet hvordan en kan bli kvitt synd og skyld. Og svaret er: Ved soning. Følgelig blir Kristi død en soningsdød, men samtidig fastholdes hans forløsende gjerning.

I Middelalderen blir forsoningen igjen tema for teologien. Det skjer gjennom to store teologer. Først og fremst gjennom Anselm (d. 1109) i boken « Hvorfor Gud ble menneske?» . Men også gjennom avsporende tanker av munken Abelard (d. 1142). Abelard setter fram en såkalt subjektiv forsoningslære, mens Anselm blir en læremester i den objektive lære om forsoningen.

Hans tanker følger disse linjer: Utgangspunktet hos Anselm er spørsmålet om hvorfor soningen er nødvendig. Det er den fordi Gud har mistet sin ære gjennom syndefallet. Han er krenket og må få oppreisning.

Dette kan skje på en av to måter: enten ved erstatning (fyldestgjørelse) – eller ved straff . Men straff kan ikke komme på tale, for da ville hele Guds skaperverk ødelegges. Derfor må det gjøres fyldest for krenkelsen. Og det kan ikke hvem som helst gjøre, bare den som er absolutt god og hellig.

Derfor sender Gud sin egen Sønn, som gir Gud hans ære tilbake. Ja, det var nødvendig at det skjedde på denne måten. Kristus gav en erstatning som var større enn det som strengt tatt var nødvendig for ham selv. Men det overskytende kunne bli syndige mennesker til del gjennom syndstilgivelse.

Man kaller dette ‘den objektive forsoningsteori’. Den har sin styrke i at alt sentreres om Gud og hans ære. Svakheten ligger i at Anselm stiller opp straff og erstatning som alternativer.

Dermed får han ikke plass for den sannhet at Kristi lidelse er en strafflidelse under Guds dom over synden. Han er ved siden av Bibelen når han hevder at syndenes forlatelse har sin grunn i en overskytende fortjeneste som Kristus har opparbeidet seg.

Abelard representerer motstykket, han er tenkeren bak ‘den subjektive forsoningsteori’. Han lar alt kretse om mennesket. Gud trenger ingen erstatning, hevder han. Det er en grotesk tanke at Gud skulle la Sønnen gi sitt liv som soning for synd.

Nei, Gud er kjærlighet og rede til å tilgi synd uavhengig av noen korsdød. Det er ingen objektiv skade som må ordnes opp i. Den store skade består i menneskets subjektive uvilje mot Gud. Det mistror Gud uten grunn. Gud straffer nemlig ikke synd.

Kristi komme til jord og hans død på korset blir derfor en demonstrasjon av Guds kjærlighet. Korset er intet oppgjør, men en åpenbaring av forsonlighet og kjærlighet. Denne kjærlighets-demonstrasjonen er så sterk at den kan smelte menneskets subjektive hat og uvilje.

Med sin død vil Jesus vekke sympati, og på den måten vekke kjærligheten hos oss. Frelse blir en subjektiv sinnsforandring, ikke tilgivelse av synd og skyld. Det er ikke noen vredesdom som utsones.

Hos Abelard blir Kristi lidelse ingen strafflidelse. Jesus er bare det store og gode eksempel.

På Reformasjonstiden kommer det bibelske anliggende klart til orde igjen. Luther har et fulltonende budskap om Kristi lidelse og død. Han hevder en objektiv forsoning. Men i motsetning til Anselm stiller han ikke opp alternativet straff eller erstatning.

Luther hevder et både og, Kristi korsdød er både straff og erstatning . Kristus gjør fyldest for våre synder. Han er det vi skulle være. Men han tar også på seg den straffen vi skulle lidd. Korsdøden er en soningsdød, uskyldig liv blir gitt i stedet for det forbudte.

Men korsdøden er også en seier over alle vonde makter, djevelen og døden. Derfor er Kristi død en forløsningsdød. Gjelden er betalt, men den er ikke betalt til djevelen. Kristi selvhengivelse er et offer inn under Guds dom og straff.

På denne måten forkynner korset Guds kjærlighet til oss. Men det er ikke en kjærlighetsdemonstrasjon slik Abelard hevdet det.

Ved troen på Kristus har mennesket del i hele Kristi verk. Det er det frigjørende budskap på reformasjonstiden.

Opplysningstiden kom og forkludret læren om Kristi forsoningsverk. Gjennom den liberale teologi ble Kristi død omtolket. Man hevdet det samme som Abelard, nemlig at korset var en demonstrasjon av hva kjærlighet er. Jesus viser oss hva avhengighet er, hva det vil se å leve i hengivelse, eller hva forsonlighet er.

Man avviser at korset er det sted hvor Guds kjærlighet og Guds dom møtes. Synden er ikke noe problem for den moderne teologi, derfor behøves det ikke noe oppgjør. Det er menneskets vrangforestillinger og uvilje som må bort, sier man. Og det skjer ved å betrakte lidende kjærlighet.

Som aldri før trenger vi å gå tilbake til Skriften for å se alvoret i Kristi lidelse. Og mer enn noensinne trenger vi å veiledes av vår åndelige arv, især slik reformatorene formidlet den. For kampen om forsoningslæren er fortsatt intens.

Et salmevers av Justus Gesenius i gjendiktning av Landstad, samler vår evangeliske tro på en sterk og fin måte:

 Når meg min synd vil krenke, o dyre Frelser min, da la meg vel betenke ditt kors og nåden din, at du min syndeskyld og ve har båret da du døde for meg på korsets tre!

debatt,dagens debatt,dagensdebatt.no,dagensdebatt,meninger,jens olav mæland,forsoning,kristenliv