Er tostatsløsningen endelig død?

Han skriver at det virket som om de bibelske landområdene ventet på at et folk skulle komme. Det var profetisk tale.

Palestina var navnet på et distrikt innerst i Middelhavet som Romerriket erobret i hundreåret før Kristi fødsel. Navnet slo for alvor igjennom etter at romerne hadde knust to jødiske opprør i henholdsvis år 70 og 135 e. kr. På 600-tallet erobret araberne området. De fleste overlevende jøder ble drevet i eksil, som i hovedsak varte til slutten av 1800-tallet.

PODCAST: Intifada, vet du hva det er?

Da begynte jødene å strømme tilbake fra hele verden til et nesten folketomt ødeland, som hadde vært en del av Det ottomanske rike siden erobringen i 1517. De hadde latt området forfalle, blant annet på grunn av forverrede klimatiske forhold. Et troverdig vitne om dette forfallet er Mark Twains reiseskildring fra Palestina i 1867

Da britene erobret tyrkiske områder i Midtøsten på slutten av Første verdenskrig, oppkalte de et av områdene for Palestina, og det skulle få uante og dramatiske følger for jødene. I løpet av noen tiår inntok de dette «Kanaans land» på nytt, og i 1948 opprettet jødene staten Israel på en liten del av det britiske mandatområdet. På kort tid fikk jødene det til å blomstre, som profetert.

Tolvstammeriket Israel i Kanaan med Saul, David og Salomo som konger var større enn dagens Israel, og utgjorde også områder på østsiden av Jordandalen. 3500 års jødisk historie har sin rot her, og Jerusalem er sentrum og kjerneområdet i jødenes gjenopprettede nasjonalstat med like rettigheter for alle israelske borgere, enten de er jøder, kristne eller muslimer.

Men det er alene jødenes «nasjonalhjem». Alle som bodde i området før opprettelsen av staten i 1948, kalte seg palestinere, også jødene, som i begrenset antall hadde bodd der sammen med arabere siden oldtiden, dessuten sammen med tyrkiske okkupanter siden 1517. De siste ble jaget ut av britene 400 år senere i 1917. Araberne beholdt betegnelsen palestinere, mens jødene etter 1948 kalte seg israelere.

Muslimske arabere kontrollerer i dag 56 land i Afrika og Asia, et landområde 1000 ganger større enn Israel. Likevel ser det ut til å være utålelig for dem at jødene kontrollerer denne lille biten. Palestinske arabere sa nei til egen stat i 1936, 1939, 1947, 2000 og 2007.

Nå sier de nei til både en- og to-statsløsningen, og ikke mange vet hvor veien videre vil gå. De folkerettslige vedtak siden 1917 burde nå få en sjanse til å komme i fokus. Caroline Glick har i «The Israeli Solution: A One State Plan for Peace in The Middle East» pekt på en farbar vei. Boken er vel verdt å lese.

SYNSPUNKT: Graverende, selv i Israel

Folkeforbundet ga i 1920 britene det administrative ansvaret i Palestina. Britene skilte i 1921 ut emiratet Transjordan fra mandatområdet av oljetaktiske og andre grunner. Det var rettsstridig, men ble senere godkjent av FN. På San Remo-konferansen i 1922 ble de politiske og geografiske forholdene regulert og gjelder fremdeles inntil andre rettsgyldige internasjonale grenser blir trukket.

FN overtok i 1945 alle Folkeforbundets forpliktelser, deriblant San Remo-avtalen, med dens illegale utskillelse av Transjordan. Avtalen, Israels «Magna Carta», er internasjonal folkerett i dag. Dette forholdet er viktig for Israel, men blir ignorert av motparten, som forsøker å få det internasjonale samfunnet og FN til å betrakte disse «gamle» vedtakene som utdaterte – noe de langt på vei har greid.

At Jordan ble forfremmet til kongedømme, på tvers av alle forutsetninger, ble forbausende stille akseptert av FN i 1946. Det var et svik, som vitnet om britisk stormaktsarroganse og verdenssamfunnets tradisjonelle forskjellsbehandling av jødene og deres interesser.

Vedtaket om opprettelse av staten Israel i 1948 har derimot fra mange hold blitt karakterisert som det mest ukloke FN noensinne har gjort. Grensene for dagens Israel har de greid å skape forvirring omkring, selv om Sikkerhetsrådets resolusjon 242 etter 6-dagerskrigen, legger klare føringer for hva partene har å holde seg til før endelige grenser kan trekkes. Enn så lenge skulle Israel beholde den militære og sivile kontrollen over de okkuperte områdene fra 6-dagerskrigen.

Dette var situasjonen frem til Oslo-avtalene i 1990-årene. Da ble det inngått avtaler om administrative justeringer på «Vestbredden», men altså ingen endelige grenser. På tross av Sikkerhetsrådets resolusjon 242 og Oslo-avtalene, som er sentrale dokumenter i spørsmål om rettsforholdene, florerer stadig påstandene om «ulovlig israelsk okkupasjon av palestinsk land» i mediene.

En internasjonal avtale om grenser for «Det hellige land», som få kan se for seg i dag, bør ha disse historiske fakta i bunnen, slik Caroline Glick peker på i sin bok: Se ovenfor!

Det har aldri i historien eksistert et palestinsk folk, heller ikke en suveren palestinsk stat med ansvar for økonomi og utenrikspolitikk. Det kan ikke pekes på et palestinsk språk eller palestinsk historie i tiden før jødene kom tilbake etter 1880.

Riktig nok fins en lang og ærerik arabisk kulturhistorie. Det palestinske folk ble oppfunnet i en spesiell historisk situasjon i 1960-årene av Yassir Arafat, født i Kairo i 1929. Mange arabere immigrerte som han til Palestina fra nabolandene da jødiske nybyggere fikk landet til å blomstre igjen og trengte arbeidskraft i jødenes jordbruk og industri.

LEDER: Det største hinderet for fred

Etniske motsetninger ­ mellom jøder og arabere kom til overflaten etter år 1900 og førte til mye blodsutgydelse. Det kulminerte på 1900-tallet i fem angrepskriger, der «palestinernes» mål var å fjerne «den jødiske entiteten».

Synet på disse historiske begivenhetene er det uenighet om blant dagens historikere. Den palestinske agendaen, «Et fritt Palestina!» ser likevel ut til å ha solid støtte blant den vestlige verdens politiske opinionsdannere og, paradoksalt nok, blant mange kirkeledere. Israelsvenner over hele jorden ser på Bibelens landløfter som Israels gode kort på hånden, som til slutt vil redde dem.