Empati bare med fortvilte syndere
Dagens lederartikkel 12. august hadde overskriften «Deres smerte må bli vår». Dermed siktet man til «den smerten som mange homofile mennesker opplever i møte med Bibelens lære». For «om vi vil være Jesu disipler», så må «deres smerte også bli vår smerte», ble det avslutningsvis fremholdt i lederartikkelen.
Smerten består ifølge lederartikkelen i at «homofile mennesker» ikke kan «leve ut sin seksualitet», hvis de skal være tro mot Guds ord.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men av 1. Kor. 6:9-11 fremgår det at medlemmer av Korint-menigheten som tidligere hadde vært praktiserende homoseksuelle, nå hadde blitt «vasket rene, ...helliget, ...rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd».
Noen av disse medlemmer lot seg dessverre etter sin omvendelse friste på nytt til «urenhet, utukt og skamløshet» (jf. 2. Kor. 12:21). Men ingen steder hører vi om at Paulus uttrykker sin medfølelse eller empati med tidligere praktiserende homoseksuelle, fordi de som kristne ikke kunne få «leve ut sin seksualitet»!
Jeg kan derfor ikke være med på, at vi som Jesu disipler bør ha empati med for eksempel den ikke navngitte personen som i Dagens lederartikkel ble sitert for følgende uttalelse:
«Er det min feil at jeg er tiltrukket av menn og ikke kvinner. (...) Hvorfor fordømmer kirken en homofil kjærlighet som ønsker å være både livslang og ansvarlig?».
Smerten over «synden som bor i meg» er noe alle sanne kristne kjenner til (jf. Rom. 7:14ff). For det er faktisk min feil når jeg ikke gjør «det gode som jeg vil», men «gjør det onde som jeg ikke vil». Derfor er det helt avgjørende at jeg erkjenner synden som synd, og ikke forsøker å unnskylde den – og derfor må jeg selvsagt også ha den dypeste medfølelse med alle som fortviler over sin synd, hva enten det gjelder homoseksuell praksis eller andre synder!
Men som Jesu disipler skal vi ikke vise empati med verken konkrete synder eller syndige tilbøyeligheter, bare med fortvilte syndere!
