Hvilken kirke får vi?

Etter hvert som kirkevalget nærmer seg, blir argumentene for å endre kirkens syn og praksis når det gjelder samkjønnet ekteskap stadig merkeligere. Det er snart ingenting som forundrer en. Det gjelder både hva en mener med ordet folkekirke, og hvordan en bruker – og ikke bruker – bibelord.

Det burde være selvsagt at det ikke er flertallet i folket som skal bestemme hva en kirke skal mene og forkynne. En sann folkekirke skal kjennes på at den formidler til et bredt lag av folket det bibelske budskapet. En folkekirke er ikke en kirke av folket, men til folket.

Den norske kirkes preses og flere andre kommer med en definisjon av kirken som ikke er i tråd med kirkens bekjennelse. I en brosjyre som er utsendt i forbindelse med kirkevalget, skriver hun at «Kirken er fellesskapet av alle døpte». Confessio Augustana 7, som Dnk er forpliktet på, sier noe annet: «Kirken er samlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene blir forvaltet rett».

LES: Overlot valget til de aktive

Ordet hellige blir brukt om dem som er døpt og som lever i troens fellesskap med Kristus. Vel er det slik at en blir medlem i Dnk som organisasjon ved dåp, med når en taler om kirken som fellesskap, blir det en merkelig kirkevirkelighet som beskrives, når alle døpte er med i det!

En slik beskrivelse av kirken blir brukt til å begrunne at alle døpte skal ha innflytelse på hva den skal lære og praktisere. Ut fra dette som nå skjer, kan vi risikere at kirken ved en flertallsavstemning innfører ordninger i forbindelse med samkjønnet ekteskap som er klart i strid med Guds ord.

Det er forstemmende å se hvordan en nå prøver å få stadig flere til å stemme av dem som ellers ikke bryr seg om kirken og hva den skal stå for. Sturla Stålsett i « Åpen folkekirke» er redd for at vi får A- og B-medlemmer i kirken dersom begreper som aktive kristne skal være kriteriet for hvem som kan være med i kirken. Men hvem er det han beskylder for å operere med slike kriterier?

Alle er velkomne til å være med i det kristne fellesskapet. Samtidig skal dette fellesskapet være et sted der en utfordres til tro på Kristus, og det skal preges av rett forkynnelse av evangeliet og rett forvaltning av sakramentene (CA7). Da kan det ikke være fritt frem for hva som helst når det gjelder praksis, fromhet og trosoppfatninger, som en får inntrykk av ut fra det Stålsett skriver i Aftenposten 30.8.

Det merkeligste argumentet til nå må vel være det Stålsett skriver i Vårt Land 28.8 om at kampen for samkjønnet vigsel i kirken handler om å være åpen for at «Ånden taler til menigheten» gjennom levd liv og ny kunnskap i troens lys.

Det er ganske frimodig gjort å bruke dette sitatet fra Joh.åp. for å hevde at Ånden i dag taler om at homofilt samliv er riktig, stikk i strid med det Guds ord sier. Dette kalles i teologien for svermeri. Det går ut på å skille Ordet og Ånden fra hverandre, i dette tilfelle ved å påstå at Ånden taler imot Ordet.

KIRKEVALGET: Sturla Ståsett: «Det håp vi eier»

En kan også undre seg over hvem de er som Ånden taler slik til, og som har myndighet til å tale på Åndens vegne mot Guds ord!

Misbruk av det bibelske materialet ser vi for tiden mye av. En skulle tro at når en ønsker å fremme et nytt syn i kirken på spørsmål angående tro og moral, var en opptatt med å sitere det Bibelen sier om saken. Men det skjer ikke. Grunnen er selvsagt at Bibelen sier nei til det en vil fremme. Det en da gjør er å tale om noe annet!

Et typisk eksempel er at en tror en siterer 1.Kor 13,13 når en sier at størst er kjærligheten. Det som står der, er at størst blant dem er kjærligheten, nemlig tro, håp og kjærlighet. Og her er det ikke tale om kjærlighet mellom kvinne og mann, eros, men Guds kjærlighet som skal prege vårt liv og vår bruk av nådegaver, nemlig agape. Å bruke dette skriftordet på den måten som nå ofte skjer, er direkte misbruk av Guds ord.

En kan også undre seg over hvor lettvint en omdefinerer ekteskapet som institusjon. Det tales om en utvikling i Bibelen og frem til i dag, noe som gjør at en tror en kan ha bibelsk legitimitet til å gå inn for samkjønnet ekteskap. Dette er ikke riktig. Basisordene for bibelsk forståelse av ekteskapet står i 1.Mos 1,27 og 2,24.

Det har vært styrende for utviklingen når det gjelder forståelse av hva ekteskap er. Dette bekrefter Jesus selv i Matt 19,4-6, der han siterer disse skriftordene i en sammenheng der det er tale om ekteskap. Ekteskapsordningen har nok hatt forskjellige kår og funksjoner gjennom tidene, men det er meningsløst å argumentere for samkjønnet ekteskap ved å tale om en naturlig utvikling fram til i dag basert på bibelske verdier.

Homofilt samliv er vel kjent både i GT og NT, og klart avvist. Det er heller ikke holdbart å si at det Paulus tar avstand fra, er noe annet enn det vi i dag forbinder med etablerte homofile forhold. Det er på solid faglig grunnlag påvist at det Paulus avviser, er det samme som vi kjenner til i dag.

De endringer som det nå kjempes for, og som kirkevalget i stor grad handler om, vil få alvorlige følger for kirken vår. En kommer ikke unna det ved å vedta på kirkemøtet og bispemøtet at denne uenigheten ikke er kirkesplittende. Splittelsen er et faktum, og vil dramatisk forsterkes ved å innføre ordninger med vigsel og velsignelse for samkjønnede par. Det vil skape motsetninger og mye frustrasjon i mange menigheter, og flere aktive i kirkens arbeid vil trekke seg ut.

Har de som kjemper for en ordning med vigsel og velsignelse av samkjønnede par, tatt inn over seg hva de kan bli ansvarlig for? Har de som har tenkt å stemme på kandidater som går inn for dette, tenkt gjennom hva de da blir med på?