Overdreven frykt

Jeg kan ikke forstå annet enn at Ingrid Vik overvurderer slagkraften i den kristenkonservative bevegelsen. Selv om jeg skulle ønske at det var annerledes.

Anmeldt bok: Guds lobby

Forfatter: Ingrid Vik

Forlaget Manifest AS, 2015

Innbundet, 130 sider

Det har vært en interessant og samtidig litt underlig opplevelse å lese Ingrid Viks bok «Guds lobby». Der Dagens lesere mange ganger har fått høre om stagnasjon og tilbakegang, ser Ingrid Vik «fornyet selvtillit» og en «tydeligere selvbevissthet» i kristne konservative miljøer. Vik har blant annet snakket med Norge Idag-redaktør og Oslo Symposium-grunnlegger Bjarte Ystebø, Skaperkraft-grunnlegger Hermund Haaland, antifeminist Lill May Vestly og Dagens sjefredaktør Vebjørn Selbekk. Siktemålet hennes er å presentere en bevegelse som hun selv skriver hadde vært «nærmest usynlige» i samfunnsdebatten. Og hun skriver respektfullt og redelig, samtidig som det skinner gjennom at hun ønsker å advare mot den politiske innflytelsen hun mener bevegelsen er i ferd med å få.

Kommer i møte

Vik er religionshistoriker, og har arbeidet både ved Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, og i Norad. Hun gjør det tidlig klart at hun selv slett ikke identifiserer seg med de miljøene hun beskriver. Men hun kommer dem i møte, og oppsøker flere sentrale aktører til samtale. Hun deltok på Oslo Symposium i 2013, og tok blant annet med seg impulsene derfra i det videre arbeidet med boken.

Med i dialogen

Gjennomgående presenterer Vik de ulike aktørene på en måte som jeg tror de vil kjenne seg igjen i. Etter å ha gjengitt noen sitater fra dem, kommer hun flere ganger med sine egne kommentarer til det de sier. Her hadde det vært enda mer interessant om hun også hadde konfrontert intervjuobjektene med disse innvendingene og latt leserne få del i dialogen. En av de aktuelle miljøenes største utfordringer er nettopp kontakten med dem som tenker og tror annerledes. Man kan gjerne være høy og mørk på kristne møter. En viktig målestokk er ikke desto mindre hvor godt argumentasjonen står seg i møte med storsamfunnet som Vik på sett og vis representerer.

Sekularisert samtid

Jeg undrer meg også litt over sammensetningen av aktører. På den ene side er det rart at Visjon Norge-gründer Jan Hanvold ikke har en mer sentral plass i boken. På den kristne høyresiden har han de siste årene utviklet seg til å bli den ubestridt sterkeste opinionsdanneren. Men han opererer stort sett bare på arenaer der han blir møtt med mer applaus enn innvendinger. Han hadde hatt godt av å bli konfrontert med forfatter Viks spørsmål. På den annen side er det behov for å klargjøre for eksempel tankesmien Skaperkrafts forhold til flere av de andre aktørene. Tankesmien har det til felles med Oslo Symposium at den har oppstått i senere år. Men som Vik er inne på i boken, vil nok Skaperkrafts medarbeidere være minst like tilbøyelige til å definere seg selv i kontrast til miljøene bak Norge Idag og Visjon Norge enn som alliert med dem. I hvert fall legger Skaperkraft på en helt annen måte enn de nevnte aktørene vekt på nyanser og dialog med den sekulariserte samtiden.

Taktisk retorikk

Mot slutten av boken oppsummerer Vik inntrykkene sine, og prøver å sette dem litt i sammenheng. Hun konstaterer at toleransen for et konservativt bibelsyn er heller liten i dagens Norge. Dette mener hun er årsaken til at de nevnte aktørene har endret retorikken sin, og dempet henvisningen til bibelvers og kristen terminologi. Underveis i boken spør hun flere ganger om ikke blant andre Skaperkraft opptrer taktisk når de argumenterer for standpunkter som egentlig har en religiøs forankring, men uten å bruke religiøse begreper. Her kunne hun med fordel ha reflektert over at det for disse aktørene i en forstand blir galt samme hva de gjør. Hvis de argumenterer religiøst, blir de avskrevet. Hvis de argumenterer sekulært, risikerer de å bli kritisert for å operere med en skjult agenda. Men dette bekrefter vel noe av årsaken til at denne boken er berettiget.

Indre kniving

«I Norge er vi bare i startgropa for en utvikling der kristenkonservative trer tydeligere fram i det politiske ordskiftet», skriver Ingrid Vik i bokens siste avsnitt. Det får vi se på. Om man ser på hvor mange mennesker aktørene i denne boken representerer, er det for meg et større tankekors hvor svak denne gruppen totalt sett fremstår enn hvor sterk. Feltet er vel så mye preget av indre kniving om hegemoni som av konsolidering.

En del av dem Ingrid Vik skriver om, ser gjerne til USA med forhåpning. Vik viser til konservative kristnes innflytelse i USA som et varsel på hvordan forholdene kan bli i Norge. Her må vi ikke undervurdere den store forskjellen i religionens stilling i disse to landene. Norge er et langt mer sekulært samfunn enn USA. Det har stor betydning. Selv om Viks bok er åpen og nøkternt beskrivende, klarer jeg ikke å frigjøre meg fra tanken om at den også har et visst alarmistisk preg.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.