SPLITTELSE: «Var det slik at f
...
SPLITTELSE: «Var det slik at for hver nye kirkelige splittelse - inkludert den jeg selv hadde tatt initiativ til - ble den nye bevegelsen som ­vokste frem ikke automatisk sterkere, men med tiden i stedet svakere, mer utvannet og mer utarmet? spør Ulf Ekman i boken. Verken han eller konen Birgitta vil distansere seg fra Livets Ord, men de kommer med flere kritiske bemerkninger til protestantismen mer generelt. 
 Foto: Eva Janzon, Världen idag
Oppgjør med egen «selvsikre, men likevel så selektive bibeltroskap»
Del
I fortellingen om sin egen trosvandring kommer Ulf Ekman med flere svært viktige utfordringer til oss som fortsatt vil være protestanter.

A nmeldt bok : Den stora upptäckten, Vår väg til katolska kyrkan

Ulf og Birgitta Ekman

Catholica forlag, 2015

Innbundet, 189 sider

Forkynnelse

Jeg vokste opp uten nevneverdig kontakt med trosbevegelsen . Det var egentlig først litt ut på 2000-tallet at jeg nå og da lyttet til Ulf Ekmans forkynnelse. Mest fordi jeg var nysgjerrig på hva denne omstridte mannen faktisk hadde å melde.

Det som særlig slo meg, var hvor lite kontroversiell forkynnelsen hans var. Ekman brukte blant annet et av de årlige vårseminarene for ledere til å snakke om lidelse. Ikke akkurat noe favorittemne i herlighetsteologiske miljøer.

Fra andre fellesskap

Det var åpenbart ut fra forkynnelsen hans, ikke minst etter at de kom tilbake fra Israel i 2005, at Ekman hadde et tydelig ønske om å utvide og fordype den teologiske horisonten i Livets Ord .

Jeg har selv vokst opp i sammenhenger hvor ønsket om å fremelske den kristne enheten var sterk. Gjennom Jesu ord i Johannes 17 om hvordan verden skulle komme til tro, ble dette ønsket koblet tett sammen med misjonsbefalingen.

Dermed var det ekstra interessant å høre hvor mye Ulf Ekman snakket om nettopp kristen enhet. I min forestillingsverden hadde trosmenighetene i stor grad vært opptatt av å bygge sine egne sammenhenger, og gjerne sett litt ned på kristne fra andre fellesskap.

Tidligere medarbeider: – Hvorfor sa Ekman ikke noe før?

Ytterst på en gren

Tidlig på 1990-tallet, i det kommunistiske Albania , fikk Ulf Ekman en sjelden anledning til å forkynne evangeliet på et tv-overført stadionmøte.

Under besøket traff han en av presidentens medarbeidere, som gledesstrålende fortalte at «jeg er også katolikk ».

Ekman forteller om hvordan han i et øyeblikk så for seg både lutherdommen, metodismen, baptismen, pinsebevegelsen, den karismatiske bevegelsen, trosbevegelsen og alle kristendommens ulike avskygninger, og så seg selv sittende «aller ytterst på en liten gren, høyt oppe i et stort tre».

Der befant han seg, i en intern tvist «om tungetalens ulike bruk». Alt dette kunne han jo ikke forklare den stakkars albaneren, så han endte med å svare kort:

«Oh, that´s wonderful, brother».

Skriften alene

Her begynner historien som drøyt 20 år senere førte til at Ulf Ekman i fjor ble opptatt i Den katolske kirke .

For Birgittas del begynte reisen noen år senere, men den gikk raskere. Ut fra det de forteller i boken, var hun egentlig klar til å ta steget noen år før ektemannen.

Birgitta og Ulf har skrevet noen kapitler hver. Birgittas er noe mer selvbiografiske i sin natur, mens Ulf i større grad også har med en del tankevekkende teologiske betraktninger.

Noe av det første Ekman stiller spørsmål ved, er tanken om - eller kanskje rettere: praktiseringen av - det reformatoriske «Skriften alene»-idealet.

Ikke fordi han ønsker å nedtone Skriften som rettesnoren, men fordi han etter hvert kom til en erkjennelse av at også han som Livets Ord-pastor baserte sin forståelse av Bibelen på erfaringer og tradisjon som «ikke var eksakt beskrevet i Bibelen».

Ekmans poeng er at dette ikke var unikt for ham, men at alle kristne bevegelser bærer med seg visse slike elementer. Her bør enhver redelig protestant gi Ekman prinsipielt rett, uten at man dermed trenger å følge ham i det han skriver om Tradisjonen med stor T, eller om katolsk teologi i det hele tatt.

En av de største utfordringene for kirken i vår tid er tendensene til å privatisere teologien. Hvis «Skriften alene» fører til at den enkelte blir alene med Skriften og at enhver nærmest skal ha sitt eget bibelsyn, er veien til både splittelse og fragmentering kort.

Ingen skjult agenda

I 2004 opplevde Ekman å få det han beskriver som et av flere ord fra Gud underveis i prosessen. «Nå er det på tide at du nærmer deg Moderkirken».

Dette kom overraskende på Ekman, og selve begrepsbruken sier vel sitt om at noe var på gang. Å snakke om Den katolske kirken som «Moderkirken» er ikke god latin i protestantiske miljøer.

Ekteparet forteller så om en omfattende prosess hvor de gjennom både reiser, samtaler og litteratur stadig beveger seg nærmere katolsk tenkning.

De første årene var dette nærmest en fritidssyssel som de holdt gående i fred og ro. Etter hvert begynte imidlertid spørsmålene å komme. Det forelå ingen skjult agenda her, forteller Ulf.

Han hadde ikke på dette tidspunktet bestemt seg for å konvertere, og han hadde slett ingen planer om å gjøre Livets Ord om til en katolsk menighet.

Samtidig ble en del av spørsmålene litt vel nærgående. De satte fingeren på ting han ikke var helt klar til å svare fullt ut på ennå. Begge ektefellene forstod at en eventuell konversjon ville få store ringvirkninger, og ingen av dem ønsket å presse synet sitt på menigheten.

For Birgittas del var det underliggende spørsmålet hele veien: Hva er det som er sant?

Sakramentalt

I det hele tatt er perioden fra de kom hjem fra Israel og frem til konversjonen i fjor preget av mange interessante betraktninger.

Ulf Ekman fikk befestet et sakramentalt syn på nattverden, og ville gjerne fordype denne forståelsen også i Livets Ord.

«Vekkelseskristendommen er erfaringsbasert», skriver han, og peker på vektleggingen av «personlige, subjektive følelsesmessige opplevelser».

Her så han en fare for at man gikk glipp av sakramentenes objektive innhold.

Bibeltroskap

På dette punktet uttrykker Ekman det som isolert sett ville ha vært en ganske solid brannfakkel i seg selv:

«Plutselig innså jeg at det som hadde preget meg i forholdet til nattverden og til alle andre nådemidler, ikke var tro, men vantro!»

Så går han rett inn i dåpsdebatten og skriver at «Jeg trodde ikke at dåpsvannet virkelig formidlet gjenfødelsen gjennom Den hellige ånd, til tross for at Jesus sier det i Johannesevangeliet 3:5-6, apostelen Paulus sier det i Titusbrevet 3:5 og apostelen Peter sier det i 1. Peters brev 3:20-21. Min noe selvsikre, men likevel så selektive bibeltroskap fikk seg en virkelig knekk» .

Så går betraktningene videre til å omhandle både autoritet og ekthet. Hvordan vet den troende at hun eller han faktisk har med seg en ekte apostolisk lære og står i en rett apostolisk praksis?

Kunne Ekman leve med de erkjennelsene han nå hadde kommet til, uten at det måtte få konsekvenser for hvordan han levde?

Finnes det for eksempel flere kirker?

Sekularisering

Herfra går den logiske tanken hos Ekman raskt videre til tanker om læreembetet.

 Han erkjenner at modellen med frittstående menigheter kan fungere utmerket når alt går bra, men peker også på risikoen når ting sporer av. Og det er her Ekman kommer med det kanskje sterkeste spørsmålet, med tanke på hvilken rolle han hadde da han tenkte på dette:

«Var det slik at for hver nye kirkelige splittelse - inkludert den jeg selv hadde tatt initiativ til - ble den nye bevegelsen som vokste frem ikke automatisk sterkere, men med tiden i stedet svakere, mer utvannet og mer utarmet? (...) Var det til og med sånn at jeg medvirket til mer sekularisering, ikke mindre? Førte vår altfor pragmatiske, praktisk innrettede holdning til at noen spesielle spørsmål, for eksempel om Åndens gaver, helbredelse og mirakler, overskygget andre viktige spørsmål? Risikoen for en alt for spesialisert utvikling ble åpenbar.»

Vi kunne i grunnen ha stoppet anmeldelsen her, og allerede hatt mer enn nok å snakke videre om.

Konsekvenser

Men historien stanser ikke. De kommende årene ble det med tiden stadig klarere at det gikk mot en konversjon.

Ulf opplevde å få et nytt ord, og etter hvert var det bare de praktiske forholdene som måtte legges til rette før opptakelsen kunne finne sted 21. mai i fjor.

Da hadde det gått drøyt to måneder siden Ulf Ekman i sin foreløpig siste søndagspreken i Livets Ord hadde bekjentgjort at den katolske tilnæringen for hans og Birgittas del nå skulle få betydelige konsekvenser for dem.

Det ble et aldri så lite kirkelig jordskjelv, og en handling vi nok ennå ikke har sett den fulle rekkevidden av.

Presset sammen

Så langt har det vært bemerkelsesverdig få fra Ekmans egen nære krets i Livets Ord som har fulgt sin mangeårige leder på veien til Rom.

Etterfølgeren Joakim Lundqvist ser ikke ut til overhodet å være inne på slike tanker.

Heller ikke her hjemme har antallet konvertitter med bakgrunn i norsk kirkeliv nådd særlig høye tall.

Når jeg har lest denne boken, er det heller ikke spørsmålet om konvertering som har vakt mest interesse. Jeg er mer interessert i de spørsmålene Ekman stiller, og i hvordan vi som kristne i ulike sammenhenger vil besvare dem.

For uavhengig av nøyaktig hvordan strukturene kommer til å se ut, tror jeg han har rett i sin avsluttende betraktning i boken:

«Det ytre trykket kommer enten til å presse oss sammen i en dypere enhet eller male oss ned og tvinge oss til å tilpasse oss tidsånden».

Les også:

 

skriften,albania,den katolske kirke,joakim lundqvist,karismatisk,katolikk,livets ord,moderkirken,trosbevegelsen,ulf ekman,bibelen,guds ord,dagensdebatt.no,bokanmeldelse,birgitta ekman,tarjei gilje