Mer ufølsomt enn barmhjertig

Jeg tror det er nokså trygt å fastslå at boken «22. juli-profetien» har fått ufortjent mye oppmerksomhet.

Bokanmeldelse:

«22. juli-profetien»

Skrevet av Jeremy Hoff

Utgitt på eget forlag

Heftet, 138 sider

Forfatter Jeremy Hoff ser ut til å mangle forståelse for hvor dypt det nasjonale traumet fortsatt er, fire år etter den skjebnesvangre julidagen i 2011. Han skriver på en måte som kan bidra til det motsatte av det han ønsker seg.

Etter denne boken blir det enda vanskeligere å snakke nyansert om Guds vrede i møte med synden, og om Guds dom. Det er både trist og alvorlig.

Selektivt utvalg

Hoff viser til åndelige inntrykk både han og andre hevder å ha fått, og samler opplysninger som kan tjene til å underbygge det bildet han ønsker å formidle.

Utvalget av opplysninger peker i én bestemt retning, men utvalget er selektivt. Blant annet derfor fremstår boken som ufølsom mer enn som barmhjertig. Og blant annet omtalen av AUF-erne som medlemmer i en «politisk arme», og at det var «rimelig» at de ble ofre for terroristens udåder, er til å gråte av.

Åndelig sammenheng

Inspirert av flere angivelig profetiske budskap har altså Jeremy Hoff gått grundig gjennom den offentlige granskningen av alt som gikk galt 22. juli. Han presenterer detaljerte opplysninger om hva som skjedde, og mener omfanget av feil og mangler har et slikt omfang at det er nærliggende å snakke om en bakenforliggende åndelig sammenheng.

Et grunnleggende problem er imidlertid at denne boken har det samme preget som bøker utgitt på «eget forlag» noen ganger har: opplysningene er ikke tilstrekkelig kvalitetssikret. Og vi kan trekke resonnementet ett hakk lenger:

Boken står også som et eksempel på verdien av utdannelse, enten akademisk eller på andre måter. For én ting er å kunne samle sammen opplysninger, som i og for seg kan være korrekte nok. Noe ganske annet er det å kunne sette kunnskapen i sammenheng.

Alt som gikk galt

Når historien om 22. juli skal fortelles til fremtidige generasjoner, kommer de ganske sikkert til å høre nettopp om alt som gikk galt denne dagen. Men disse forholdene gir naturligvis ikke noe grunnlag for å fastslå at det var Gud som stod bak forvirringen.

Videre kan vi - og bør vi - snakke grundig om hvordan Norges forhold til Israel har beveget seg fra vennskap til noe som i perioder har lignet fiendskap. Dette gir oss imidlertid ikke grunnlag for å fastslå at det fryktelige som skjedde 22. juli har noen sammenheng med Midtøsten-politikken.

«Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord», formaner apostelen Peter. Det er nettopp her Hoffs analyser kommer sørgelig til kort - selv om han hevder det motsatte. At man gjengir enkeltsitater betyr ikke automatisk at man taler i samsvar med Guds ord.

Omvendelse

Forfatter Jeremy Hoff har måttet tåle hard kritikk fra mange hold. Antakelig har han opplevd det vanskelig å nå frem med det som er hans egentlige siktemål med å skrive boken.

«Det norske folk må erkjenne hvor alvorlige deres forbrytelser er. En tiltale er nødvendig, og det er hensikten med denne boken», skriver han. Hoff oppfordrer til omvendelse. Og det er altså særlig forholdet til Israel han mener utgjør grunnlaget for tiltalen.

Den negative utviklingen i dette forholdet er velkjent for Dagens lesere. Og mange av de faktaopplysningene Hoff presenterer som tegn på denne utviklingen, har vi her i avisen skrevet om en hel rekke ganger gjennom årenes løp.

Bokens største svakhet er imidlertid at den baserer seg på premisser det er umulig å verifisere. Ingen av oss kan peke på den eller den hendelsen i historien og med sikkerhet hevde at Gud hadde en bestemt rolle i den.

Vi kan si at alle ulykker kan fungere som en oppfordring til omvendelse all den tid de minner oss om livets skjørhet. Det er imidlertid ikke det samme som å hevde at Gud har noen aktiv rolle i det som skjer.

Mer enn beleilig

Hoff søker sammenhenger, og ser etter opplysninger som kan bekrefte disse. Da var det mer enn beleilig at kusinen hans ble KrF-lederens kone, den samme KrF-lederen som også ledet Stortingets 22. juli-komite.

«Jeg forstod raskt at det var Herren som hadde gitt meg en overnaturlig tilgang til denne mannen», leser vi. Selvsagt er det umulig å finne dekning for en slik påstand. Og det finnes ganske mange eksempler på mennesker som via slektningers ekteskapsinngåelser har fått kontakter de ellers ikke hadde fått.

Sammensurium

Det er grunn til å undres over at denne boken har fått såpass stor utbredelse. Den er et politisk og teologisk sammensurium av opplysninger som ikke på noen forsvarlig måte gir dekning for bokens grunnfortelling.

Det er sant at den norske befolkningen trenger å vende seg til Gud og bekjenne sine synder. Men mens vi i Bibelen gang på gang finner utsagn som «vi har syndet», plasserer Jeremy Hoff behørig skylden på lang avstand fra seg selv. Det er noe temmelig usympatisk ved akkurat det.

Vi trenger profeter også i 2015. Som kan peke på Guds evige sannheter, og på veien videre. Vi trenger profeter som kan åpne øynene våre og minne oss om den hellige Gud, i hans allmakt og nåde.

Vi trenger å bli røsket opp fra vårt eget selvbedrag, fra forestillingen om at vi kan klare oss selv. Men dessverre er ikke «22. juli-profetien» noe godt bidrag til dette.