Ut av NAR-menigheten: Pams historie
Del
«I kvinnegruppen vår kunne lederen si: «La oss åpne våre sinn og ta imot Jesu kjærlighet». Alle begynte å be og mens de svaiet frem og tilbake sa de med et sukk at Jesus «holdt dem». Alle smilte , mens jeg satt der uten å føle noe som helst. Selvfølgelig ble jeg fortalt at det var meg det var noe galt med.»

Skrevet av Amy Spreeman 6.juni 2017. Oversatt til norsk (med full tillatelse i fra forfatteren) av Bjørn Ove Hauger fra nettsiden: http://bereanresearch.org/leaving-nar-church-pams-story

Pam var en ung, tillitsfull, søkende kristen som senere i livet angrer veldig på hennes lange, spirituelle reise inn i menigheter påvirket av NAR. Hun har gitt meg tillatelse til å legge til hennes historie i denne serien om en bevegelse kalt Ny Apostolisk Reformasjon, eller bare NAR.



I denne serien ønsker jeg å vise leserne mer om hva den Nye Apostoliske Reformasjonsbevegelsen er, enn det en vanligvis kan lese om, ved å dele personlige oplevelser fra dem som har vært i dette og hva som skjedde, når Gud åpnet øynene deres for sannheten.

Her er Pam’s historie med hennes egen ord:



Mitt navn er Pam. Jeg har vært kristen siden jeg var 17, når jeg ba Gud om tilgivelse for mine synder, omvendte meg og tok i mot Jesus som min Frelser. Jeg er nå 60. Når jeg tenker tilbake på ting, tenker jeg ofte på hvor bortkastet livet har vært, når jeg var i denne typen menigheter.



Jeg gikk i menigheten Church of Christ, når jeg ble frelst. Predikanten hadde sunn lære, men jeg hadde en tante som ikke likte denne menigheten. Hun overtalte meg til å gå i den menigheten som hennes familie gikk i. Siden jeg sto nært til mitt søskenbarn, ble jeg med. Jeg visste ikke at det var en karismatisk trosmenighet, siden jeg ikke hadde noen erfaring med dette. Jeg var 19 når jeg begynte å gå i denne menigheten. De underviste Kenneth Hagin’s og Kenneth Copeland’s vranglære, men det hørtes riktig ut i min alder. Hvorfor skulle ikke Gud ønske å velsigne meg? Så jeg begynte å gå der. Jeg ble fortalt at jeg måtte bli døpt i Den Hellige Ånd med tungtale som bevis. Nok en gang gikk jeg blindt med på dette, for hvorfor ville min tante ta meg med til en menighet som ikke var bibletro?



Jeg hadde alltid positiv tale, selv når noe åpenbart gikk dårlig, men i følge pastoren var det min egen feil som ikke hadde «nok» tro. Hvis jeg levde et bedre liv og bekjente mer, kunne jeg navngi det og kreve det. Jeg måtte «binde djevelen» for å få fremgang og helse etc. Desto dypere jeg kom inn i denne tankegangen, desto mer gikk ting feil. Jeg måtte forsøke å få Gud til å se min tro. Slik fortsatte og fortsatte det.



Jeg ble mer og mer forvirret og begynte å stille spørsmål. Når jeg gikk til pastoren, fortalte ham meg det vanlige: «Du har ikke nok tro» eller «Satan prøver deg» og «du må binde satan mer og bli sterkere i Ånden». Dette var forresten i 1976, så denne læren var allerede i menigheten.



Jeg giftet meg med min mann i 1977, startet en familie og trodde femdeles på denne læren. Jeg lette etter en menighet å gå i som var nærmere hjemmet mitt. Min mann var kristen, men trodde ikke på troslæren, slik jeg gjorde. Derfor ble det en del krangling. Jeg kunne si til ham: «Hadde du hatt mer tro, ville vi ikke slitt med dette». I 1981 trodde jeg at jeg endelig hadde funnet en god menighet å gå i, men nok en gang var det en trosmenighet som lærte Hagin, Copeland, Savelle og hele gjengen. Jeg ble med på et Bibelkurs for kvinner og ble involvert i gjøremål for Gud som jeg i dag vet var herskerlære (dominion teaching).



I kvinnegruppen vår kunne lederen si: «La oss åpne våre sinn og ta imot Jesu kjærlighet». Alle begynte å be og mens de svaiet frem og tilbake, sa de med et sukk at Jesus «holdt dem». Alle smilte , mens jeg satt der uten å føle noe som helst. Selvfølgelig ble jeg fortalt at det var meg det var noe galt med. Jeg var ikke åndelig nok. Lederen kunne fortelle om engler hun så, andre profeterte over noen i gruppen. Jeg undret meg over hvorfor jeg ikke hadde disse visjonene eller hvorfor jeg ikke profeterte, men jeg tror Gud beskyttet meg fra dette på grunn av at jeg søkte Ham oppriktig.

En dag spurte jeg lederen om jeg kunne undervise og hun lot meg gå frem. Jeg snakket ut fra Skriften om synd og hvordan bli kvitt synd , hvordan bli rettferdiggjort gjennom Jesu blod og om å søke etter Jesus. Det var et kraftfullt budskap og jeg tror Gud ledet meg til å forkynne om dette ut fra Skriften. Jeg ble fortalt av kvinnene at jeg var for krass og fikk ikke lov til å komme tilbake før jeg hadde omvendt meg.

Det avgorde saken for meg. Jeg gikk min vei og kom aldri tilbake. Dette skjedde i 1982. Etter dette har jeg vært på leting etter en god menighet som forkynte fra Bibelen. Vi gikk i flere menigheter uten å finne en som så ut til å passe. Jeg skal ikke gå mer i detalj, men de to siste årene har jeg ropt til Gud om hjelp til å finne sannheten.



Jeg fant en artikkel som ledet meg til flere. Jeg vet nå hva det er jeg har kommet ut av. En form for NAR-menighet, sosial rettferdighet m.m. Jeg kan si at det virkelig rystet meg!



Gud viser hvem Han er gjennom sitt Ord. Freden jeg kjenner nå er virkelig. Selv i prøvelser vet jeg at Han er med. Lettelsen er stor over at jeg ikke må arbeide med frelsen, for den er en gratis gave.

Jeg vet at denne historien er lang, men jeg ønsket at dere skulle vite at denne læren og tenkemåten kan ødelegge for deg i årevis. Forresten har den som så engler i kvinnegruppen min tippet over og måtte være på psykologisk avdeling i månedsvis. En annen kvinne forlot menigheten og sin mann og sitt barn. Hvilken tragedie på grunn av vranglære.



Jeg er fremdeles gift med min mann etter 40 år, men jeg ber for mine barn, siden jeg utsatte dem for denne læren. Jeg ber til Gud om at Han skal vise dem sannheten. Takk for at dere lyttet til meg. Jeg lever i Hans Nåde gjennom Jesus min Frelser.