Troverdigheten er borte

Hvis noe skulle være uklart er det jo bare å klargjøre det.

I et leserinnlegg i Dagen 11. September går tidligere kommunikasjonssjef i KrF Nils Petter Enstad lenger i sin trakassering mot undertegnede enn det jeg har vært vant til fra KrF.

Jeg oppfordrer alle å lese hans innlegg og spørre seg om dette er en retorikk som KrF stiller seg bak. Utover det fortjener ikke hans innlegg noen ytterligere kommentar.

I et leserinnlegg 31 august går tidligere leder i Bergen KrF, Karl Johan Hallaråker ut og hevder at min moral ikke når opp til hans.

Han påpeker at jeg ikke er et sannhetsvitne for KrF sitt ekteskapssyn og understreker at han var selv den som medvirket, på landsmøte i 2013, til å få det klassiske ekteskapssynet inn i ideologikapitelet i prinsipprogrammet. Han kunne gjerne lagt til at det var med min støtte at han fikk ledervervet i Bergen, og en mulighet til å reise på landsmøte.

Så velger han å løpe den risiko å trekke min ektefelle, Marita Moltu, inn i debatten. Det er ganske modig gjort ettersom hun har vist seg svært tilbakeholden med sine egne erfaringer med KrF. Hun er godt i stand til å svare hvis hun ønsker.

I mellomtiden bør KrF prise seg lykkelig at hun ikke forlot KrF før etter stortingsvalget i 2017. Marginene var små. Hadde hun gått ut tidligere hadde KrF trolig fått et dramatisk møte med sperregrensen, og KrF hadde vært utradert fra Stortinget.

Vi er mange som en gang hadde stor respekt for Karl Johan Hallaråker. Jeg har aldri ønsket, eller hevdet, at jeg er KrF sitt sannhetsvitne på partiets familiepolitikk. Men det er heller ikke Hallaråker. Det fremste sannhetsvitne for KrF sin familiepolitikk er naturligvis partiets egen familiepolitiske talsmann.

Og den som best skal kommunisere partiets familiepolitikk er partiets kommunikasjonssjef. Dersom de skulle være uklar så kan partilederen gripe inn og rydde opp, slik at alt blir klinkende klart. Nå er situasjonen den at KrF sin familiepolitiske talsmann, i fulltidstjeneste for KrF, foretok en frivillig og kirkelig vielse av KrF sin kommunikasjonssjef og hennes lesbiske samboer.

Partilederen gjorde det klinkende klart at han støttet denne vielsen og gratulerte det nye ekteparet. Etter kritikk fra velgere og tillitsvalgte behandlet sentralstyret sak om denne vielsen og gjorde det klart at de ikke fant grunn til kritikk mot partiledelsen eller partiets familiepolitiske talsmann. I den grad noe er klinkende klart så er det at KrF har endret familiepolitikken dramatisk.

Manger opplever nå at partiet taler med to tunger og at troverdigheten er borte. Stigmatiseringen mot de som har et klassisk syn på ekteskapet er allerede svært stor. Ledelsen i KrF skaper nå en større legitimitet for trakassering av mennesker som har et klassisk syn på ekteskapet. Dette må påpekes og utfordres.

Jeg har utfordret KrF på ærlighet i møte med velgerne, og ærlighet kan ikke byttes ut med noen andre verdier. Det er mange flotte mennesker engasjert i KrF men det betyr ikke at partiet er fritatt fra kritikk.

I 16 aktive år har jeg jobbet for at KrF skulle øke i oppslutning og vinne frem politisk. Samtidig har jeg jobbet for at KrF skulle velge en tydeligere borgerlig profil og normalisere sitt forhold til FrP.

Jeg våger å si at jeg var den tydeligste røsten for et borgerlig samarbeid i KrF i Norge. Etter at jeg for to år siden gikk over til Partiet De Kristne (PDK), som er et klart borgerlig alternativ, har KrF omsider lovet at de vil avklare valg politisk side i løpet av høsten.

Konkurransen fra PDK kan gjøre at de velger borgerlig. Det blir uansett et dramatisk valg. Velger en å stå utenfor en regjering, i sentrum, kan partiet rives fra hverandre. Velger en å gå i en borgerlig regjering vil ingen forstå argumentasjonen, annet enn et desperat forsøk på å snu trenden.

Verdien av å gå inn i en borgerlig regjering er falt dramatisk og gått fra positiv til negativ. Mens verdien av å gå inn i en sosialistisk regjering er som før, negativ. Går en inn i en av de to regjeringsalternativene vil det uansett være en erkjennelse av at sentrum er dødt, og en vil uansett tape velgere.

Det er KrF sitt ansvar å sikre egen oppslutning. Når KrF ikke har klart å bygge lag og holde oppslutning så burde en glede seg over at velgerne går til et annet parti som løfter frem kristne verdier. Det burde være en glede for KrF at velgerne går til oss og ikke til noen av de andre partiene, særlig til FrP, som KrF stadig understreker sin misnøye mot.

Vi har en økonomisk profil som skiller seg fra KrF. Vi ønsker å redusere skattebyrden på familier, bedrifter og enkeltindivider. Vi ønsker lavere skatter og mindre offentlig styring. Vi ønsker mindre bompenger og lavere eiendomsskatt.

Vi ønsker å redusere den statlige bistanden og styrke forsvaret. Vi ønsker å avvikle kontrollen fra Brussel gjennom EØS avtalen og styrke handelen med England. Vi ønsker en mindre stat og en større privat og frivillig sektor.

Hva KrF velger å konkludere med i samarbeidsspørsmålet er fremdeles uavklart. Jeg har tålt mange år med kritikk for å hevde at sentrum i norsk politikk er dødt. Det at Partiet De Kristne da kommer frem som en aktuell konkurrent til KrF, og andre partier, tror vi uansett er godt for demokratiet og godt for velgerne. Partiet De Kristne har en klar og tydelig agenda. Vi er avklart verdikonservative og vi er avklart borgerlige. Så håper vi å møte KrF i flere kommunestyrer, etter neste valg.