Spesielt usmakelig er måten Mi
...
Spesielt usmakelig er måten Mina Gerhardsen snakker om egen kunnskap og insinuerer andres kunnskapsløshet på, i en retorikk som er like innholdsløs som den er arrogant og nedlatende, skriver Trond Wathne Tveiten.
Ufordragelig avholdsorganisasjon
Del
Actis har i altfor lang tid fått benytte hersketeknikker for å styre bremsen i norsk ruspolitikk, hvor de også har en uforholdsmessig sentral plass.

Mina Gerhardsen, leder for Actis (tidligere Avholdsfolkets Landsråd), kom nylig med et absurd angrep på Venstres Sondre Hansmark Persens egnethet som stortingspolitiker basert på en overlagt mistolkning av hans utsagn der hun blant annet beskyldte ham for å ville selge narkotika fritt til barn, noe Persen tilbakeviste i sitt tilsvar to dager senere.

Dessverre er denne typen angrep på nytenkende politikere i narkotikadebatten helt vanlig fra den kanten. I fjor så vi samme typen angrep på Miljøpartiet De Grønne og VG-journalist Anders Giæver og vi forventer også et angrep på Venstre snart. Målet er åpenbart å male et så uansvarlig bilde av de som utfordrer status quo at de frykter for sitt omdømme.

Actis har i altfor lang tid fått benytte hersketeknikker for å styre bremsen i norsk ruspolitikk, hvor de også har en uforholdsmessig sentral plass. Vi mener at uredelighet og ikke minst uvitenskapelighet er noe som kan og bør få konsekvenser for deres omdømme. Onsdagens episode av Folkeopplysningen, der både Gerhardsen og Anundsen blir fullstendig avkledd, gjør det hele mer prekært.

Det er ikke vanskelig å kritisere Actis for håndplukking av statistikk, selektiv gjengivelse av forskning eller vinklede egenproduserte spørreundersøkelser. Man kunne også kritisert deres historie med motstand mot skadereduserende tiltak vi idag vet redder liv; som sprøyterom og metadon – eller at de ikke har fordømt henrettelser av narkotikabrukere i Asia før nylig. Det er lite som tyder på at det er kunnskap som bestemmer deres politikk; den framstår utelukkende som et resultat av deres verdisyn, selv om de forsøker hardt å tilbakevise at de er en avholdsforening.

Spesielt usmakelig er måten Gerhardsen snakker om egen kunnskap og insinuerer andres kunnskapsløshet på, i en retorikk som er like innholdsløs som den er arrogant og nedlatende. Et sitat fra Gerhardsen i Morgenbladet er beskrivende: «Her er bruken av ropert og negative merkelapper på meningsmotstandere steget opp fra kommentarfeltet til kronikkplass. Diskusjonen fortjener bedre. En debatt om ruspolitikk bør baseres på forskning og fakta, ikke ønsketenkning og myter.»

Her kritiserer hun andres bruk av negative merkelapper på meningsmotstandere. Det gjelder åpenbart ikke Gerhardsen selv, som forleden ikke hadde noen kvaler med å stemple Persen som «ekstremist». Samtidig kategoriseres meningsmotstandernes innvendinger konsekvent som «ønsketenkning og myter», da de ikke besitter hennes kunnskap. For oss som har fulgt debatten en stund fremstår dette som kalkulerte, innøvde fraser – egnet for å tåkelegge debatten. For det er vitterlig den reformvennlige siden som startet med å kritisere rusfeltet for mangel på evidens for en del år tilbake, lenge før Gerhardsen ble generalsekretær i Actis.

Vi på reformsiden er ikke de eneste som ser dette. Den konservative rusforskeren Hans Olav Fekjær påpekte det absurde ved Gerhardsens rop om kunnskap i fjor sommer: «Samtidig som Gerhardsen blottstiller sin egen kunnskapsmangel, mener hun at kunnskap er avgjørende i cannabisdebatten». Elisabeth Swensen, kommuneoverlege i Seljord konstaterte i juli at Actis «holder seg med et verdibasert syn på alkohol og primært bærer kunnskapsmessig ved og vann til sitt eget prosjekt».

Til og med blant hennes egne, møter Gerhardsen kritikk. Kari Sundby, leder i Landsforbundet Mot Stoffmisbruk kritiserte henne i mars i fjor nettopp for «å sette merkelapper som ekstremist på meningsmotstandere» mens Kenneth Arctander i Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon på sin side kritiserte henne for å ha kalt tidligere redaktør i gatemagasinet =Oslo for «kunnskapsløs».

Actis er gitt en sentral rolle i norsk ruspolitikk, både i regjeringens opptrappingsplan for rusfeltet og gjennom statsbudsjettet. Brukerorganisasjonene, hvis medlemmer ruspolitikken faktisk angår direkte, holdes utenfor. At Actis har en høyst tvilsom omgang med vitenskap og i tillegg bruker nedlatende retorikk for å skremme mennesker med nye løsninger til taushet, er problematisk; særlig for de som lider under Norges forfeilede politikk på dette området.

Det er vanskelig å forstå at denne situasjonen kan være holdbar særlig mye lenger.