Illustrasjonsbilde: Håkon Mosv
...
Illustrasjonsbilde: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
En bortkastet stemme
Del
Demokratiets kjerne er knyttet til friheten til å stemme etter overbevisning

Demokratiets kjerne er å støtte det partiet som du er mest enig med. Det er slik demokratiet fungerer. Ingen stemmer er bortkastet.



Partiet De Kristne (PDK) har, både før og etter valget, blitt beskyldt for å ta velgere fra KrF. Vi som stilte opp som kandidater for PDK ble sterkt oppfordret til å slutte rekkene og støtte «det eneste kristne partiet som har mulighet for å komme på stortinget». Vi kunne få tilbake medlemskapet vårt og bli med i heiagjengen igjen.

Etter valget er vi beskylt for å ødelegge for flere, men særlig Line Henriettes Hjemdals stortingsplass. Line Henriette er en person jeg setter pris på, og jeg skulle ønske fikk plass på stortinget. Det er likevel svært uryddig å beskylde PDK å være årsaken til at hun ikke kom inn.

Les også: Hun manglet 230 stemmer

Ikke bare ville en annen KrF kandidat miste sitt utjevningsmandat dersom hun fikk de nødvendige ekstra stemmer fra PDK. Det er KrF sitt ansvar alene at de ikke har klart å holde partiet samlet og sikre oppslutning.

Ingen eier velgerne og ingen har krav på gjenvalg. Selv har jeg ikke lenger nødvendig tillit til kandidater, parti og kultur i KrF, verken lokalt eller sentralt, til at jeg kan gi dem min støtte. Jeg har kjempet for KrF i 16 år og ser nå at partiet er i full krise. Jeg har ingen tro på at det finnes noen ledelse i KrF som klarer å redde partiet. Dette tok jeg på alvor da jeg forlot KrF valgte jeg å følge min overbevisning. Et valg om å støtte PDK. Og selv om PDK ikke nådde opp til stortingsplass har jeg ikke angret et øyeblikk.

PDK vil evaluere valget. Det er samtidig noen helt åpenbare forhold som spiller inn på valgresultatet til PDK. De siste ukene før valget var det intense tilbakemeldinger på at en stemme til PDK var en bortkastet stemme. Det viktigste nå var å sikre en borgerlig regjering. Det var svært mange tilbakemeldinger på velgere som ville stemme PDK i kommunevalget men ville stemme på Erna (eller Sylvi) under stortingsvalget.

Vi vet at svært mange valgte å stemme ”strategisk” ved dette valget, for å sikre borgerlig regjering. Mange av Høyres velgere gikk over til Venstre for å sikre at Venstre kom over sperregrensen, og bidra med sine utjevningsmandater til en borgerlig regjering. De lykkes med det. Mange gikk fra KrF og PDK til de store partiene for å sikre en borgerlig regjering. Mange velgere hadde fått høre at en stemme på PDK var en bortkastet stemme. Og det er det siste en velger ønsker.

Vi klarte ikke å nå igjennom med forståelsen av at ingen stemmer er bortkastet. At valget bør dreie seg om å støtte dem du er enige med. Vi klarte ikke å vise at den enkelte stemme på PDK er verdifull. Ikke bare fordi hver stemme gir partiet 400 kroner i statsstøtte for å bygge partiet, men fordi hver stemme gir et kraftig signal om at verdikonservative stemmer på borgerlig side betyr noe. Jeg er overbevist om at det er rikelig med velgere som er enige med PDK i fundamentale spørsmål og som kjenner seg igjen i program, hensikt og representasjon. At det er mange nok til å gi PDK et betydelig mandat på stortinget. Men vi nådde ikke opp. Vi klarte ikke å bli den faktor som vi ønsket.

Selv om PDK på de fleste målinger var det største blant småpartiene klarte vi ikke å nå igjennom i de store mediene. Partiet fikk få muligheter til å komme til orde i det store bilde. Alle de store mediehusene ville kun forholde seg til partier som allerede satt på stortinget. Som om det var fortiden vi gikk til valg på. NrK gjorde et uhederlig unntak med å inkludere partiet Rødt og forsterket inntrykket av at NrK er et statsfinansiert parti med sympatier på venstresiden i norsk politikk. Rødt ble belønnet med en stortingsplass. NrK ble belønnet med en ny stortingsrepresentant som vil kjempe for en høyere kringkastingsavgift.

Under overflaten så tror vi at det er mange nok kristne i Norge til å løfte PDK langt over sperregrensen. PDK ble likevel holdt utenfor i mange kristne valgarrangementer, i menigheter og stevner. Den offentlige begrunnelsen for å holde PDK utenfor var de samme som sekulære medier brukte. Kun partier som allerede satt på stortinget ble invitert. De egentlige årsakene til at PDK ble holdt utenfor kan likevel være flere. Noen menighetsledere var bekymret for at velgere ville forlate KrF dersom PDK fikk positiv oppmerksomhet. Noen menighetsledere var trolig helt uenig med oss og ønsker ikke å gi rom for dette på stevner eller i menigheter. Noen ville tydelig markere avstand til splittelse i det politiske kristen Norge. Det siste er rimelig ignorant all den tid alle kirkesamfunn i Norge springer ut fra en historisk splittelse.

Selv om Kjell Magne Bondevik og andre lutherske menn rykket ut og advarte mot å stemme PDK legger jeg ikke skylden på dem for valgresultatet. Selv opplevde jeg valgkampen til PDK som en fest. Organisasjon og tillitsvalgte gav mye og viste begeistring for valget og muligheten til å skape noe nytt. I etterkant av valget er det sterke tilbakemeldinger fra medlemmer og tillitsvalgte at de allerede gleder seg til neste valgkamp. Da teller vi 2019 og PDK er klart til å ta sete i kommunestyrer og fylkesting.