Om kunnskap, mann–kvinne og Israel

Herren er mektig til å pode Israel inn igjen, og det vil Herren i sin tid gjøre.

Det er nedslående at mange kristne mangler basiskunnskaper i Bibelen, spesielt i Det gamle testamentet. Noen teologer føler seg heller ikke helt komfortable med denne del av Bibelen.

Hvordan bruke tekster herfra som på en overbevisende måte fokuserer på jødenes rolle i endetiden?

Hvordan er det mulig å kunne forstå fullt ut Jesu soning og forsoning, meningen med Jesu lidelse og død uten relevante kunnskaper i Jesu egen Bibel – GT?

Hva er det gammeltestamentlige grunnlagsmateriale for kirkens eksistens?

Israels rolle i et frelseshistorisk perspektiv blir sjelden forkynt. I vår tid synes og profetiene å være rasjonalisert bort. Mange vegrer seg for å gi seg i kast med dem, de forstår dem ikke, for de mangler kjennskap til Bibelens helhet.

Nytestamentet er på mange måter fasiten, men uten det gammeltestamentlige regnestykket gir fasiten liten mening. GT og NT kompletterer hverandre og gir en sammenhengende og sammenfattende innsikt i Guds vilje og frelsesplan. Ikke minst er en slik kunnskap viktig for apologetikken, siden trosforsvaret er bakteppe for forkynnelsen. Bibelkunnskap er troens vaksinasjon, for både hodet og for hjertet, og for «gå-ut»-bena.

Med liten eller ingen erfaring med eksempelvis GT går man glipp av en helhetlig forståelse av troens vesen og budskap. Det resulterer i en overflatisk synsing i stedet for å anspore til dypere refleksjoner. Jeg vil nevne to saksforhold. Det første går på det gudvillede (og livslange) forhold mellom mann og kvinne. Hva sier den hebraiske grunnteksten om dette?

La meg da trekke fram et par vers fra 1. Mos. om skapelsen av mennesket. I vers 27 står det: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.» Rettere ville det vært med «til det mannlige og det kvinnelige skapte han dem».

I den hebraiske originaltekst brukes her «zachar» og «nekeva» om «mann» og «kvinne», henholdsvis. Ved siden av at orda betegner hannkjønn og hunkjønn i grammatikken, har begge ord en tydelig kjønnslig konnotasjon: «zachar» betyr mannlig/maskulin, det som karakteriserer det mannlige, for eksempel i ordet for «kjønnslem» – «eivar zchar».

Og ordrøttene til «nekeva» har betydninger som «hull, tunnel, åpning, perforasjon» og så videre. Dette understreker seksualitetens midler og hensikt, for i det følgende vers leser vi: «Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden…» I kapittel 2,23, der Adam gir navn til kvinnen, brukes forøvrig de mer vanlige betegnelsene for mann og kvinne, henholdsvis «adam/ish» og «isha». Men disse orda har ikke samme reproduserende mening som «zachar» og «nekeva».

Interessant er også kapittel 2,24 – der det står at mannen skal forlate sin far og sin mor og bli (fast) hos sin hustru, og de skal være ett kjød. Uttrykket «bli fast hos», på hebraisk «davak», har samme røtter som «devek» som betyr «lim», «klebemiddel». Her siktes det til relasjonen mellom mann og kvinne som et livslangt, sammenføyd og kjønnslig ett kjøds-legeme. Ifølge Skapelsen er kjønn altså ingen sosial konstruksjon basert på følelsen av eller ønsket om – uansett hva vi som enkeltmennesker måtte mene om dette. Mennesket som skapt kjønnsvesen er helt i fra Skapelsen knyttet til polariteten det mannlige/ det kvinnelige, det heterofile.

Det andre saksforholdet gjelder erstatningsteologien. Den innebærer dogmet om at kirken har overtatt løftene gitt til Israel av Herren i Den gamle pakt. Jødene som folk er nå i og med Kirkens opprettelse satt på sidelinjen. Israel er et hvilket som helst folkeslag, heter det. Men Bibelen understreker at Løftene i Den gamle pakt er eviggyldige (hebr. «ad olam»), de gjelder selvsagt jødene også i dag, helt til de i sin tid blir oppfylt. Og vi, kirken, er og blir et vedheng til Herrens utvalgte, Israel. Vi, villoljekvistene, er «mot naturen» podet inn på det naturlige oljetre.

Men dette skulle da være tilstrekkelig for oss hedningekristne, kirken! For derved har også vi fått del i frelsens mulighet! Vi har fått del i det Herren gav til jødene, men jødene har eierskap til det – selv om de foreløpig som folk ikke har tatt i mot Kristus som frelser. Paulus advarer sterkt mot å ringakte Guds utvalgte for sin vantro, i Rom. 11,18: «Så ros deg ikke mot grenene (de avhogde av Israel). Roser du (Kirken) deg, så vit at det er ikke du (kirken) som bærer roten, men roten (Kristus) som bærer deg!» Og han fortsetter i v.21: «For sparte ikke Gud de naturlige grenene (Israel), vil han heller ikke spare deg (kirken).»

Men Herren er mektig til å pode Israel inn igjen, og det vil Herren i sin tid gjøre. Det er Paulus klinkende klar på, og det er i samsvar med profetene – at Israel alltid er elsket for fedrenes skyld (v.28), og at dette Guds utvalgte folk i tidens fylde skal ta i mot Jesus Kristus som sin frelser.

At jødene har fått sitt land, det er et endetidstegn. Tidligere biskop Utnem sa det slik: «Israel er innebygd i enhver endetidstolkning» (sitat slutt). Eksistensen av Israel som jødisk stat er et sikkert tegn på veien mot endetiden.

Erstatningsteologien er jødehatets kirkelige ansikt, en gift som har bredt seg ut over det kirkelige landskap, nasjonalt og globalt, blant kirkens hyrder og lærere og nedover i hierarkiet, i organisasjoner og rådsstrukturer og blant det leke folk. Det hviler en Guds forbannelse over antisemittismen.

For husk at Guds ord ble betrodd jødene først, Rom. 3,2 – og i Herrens pakt med Abraham sier Herren: «Og i deg (Israel) skal alle jordens slekter velsignes,» 1. Mos. 12,3. Gud har faktisk gitt folkeslagene all sin velsignelse – gjennom Israel!

Det er jo gjennom Abrahamspakten at alle folkeslag skulle komme til tro på Jesus.

Det er avgjørende at vi ser sammenhengen her: at Guds pakt med Abraham er en nådepakt, idet den gir det utvalgte folk en grenseløs nåde – vi kunne si en «uansett-nåde» – helt frem til da dette folk blir gitt nådens og bønnens ånd og tar i mot Kristus som Messias.

Det er slik Gud handler med Israel. Han kaller likefremt Israel sin sønn! 2.Mos. 4,22: «Da skal du si til farao: Så sier Herren: Min sønn, min førstefødte er Israel.»

Forstår vi da denne tette relasjonen mellom Gud, Jesus og hans utvalgte, Israel?