Folkekirkelighetens dørvoktere - åpent brev til Tor B. Jørgensen

Når NMS staker ut veien videre, også for sitt arbeid i Norge, håper jeg organisasjonen våger å lytte mer til stemmene fra det globale kirkefellesskapet enn til den norske folkekirkelighetens dørvoktere.

Takk for sist, Tor B. Jørgensen. Vi møttes på NMS Sommerfest og Generalforsamling i Stavanger nå i sommer.

Du sa vi måtte ta en skikkelig prat om ikke for lenge. Jeg sa ikke nei, men var kanskje litt unnvikende. Det har nok sammenheng med at du ruver sånn. Både som tidligere generalsekretær i NMS, pensjonert biskop og slagkraftig kirke-debattant. Og du ruver for meg personlig. Da jeg kom til Stavanger for å studere til å bli misjonsprest, var du den ubestridte misjonsgeneralen. Du bidro til å forme mitt misjonsengasjement og gi meg retning.

Som den modige og fremoverlente lederskikkelsen du var og er, fulgte jeg godt med da du tok ordet, både i det offentlige rom og i interessante samtaler med oss studentene. Når jeg nå ikke kjenner meg igjen i flere av dine teologiske posisjoner, er det fristende å snakke om alt annen enn kirke og teologi. Av respekt. Og fordi jeg sikkert fort kommer til kort. Er likevel lavmælt teologisk meningsutveksling mulig? I så fall gjør jeg et forsøk.

Progressiv og endringsvillig

I årene som har gått etter at du sluttet som generalsekretær, har du markert deg som en av de mest progressive og endringsvillige kirkeledere i nyere tid. Jeg har heiet på deg i ditt modige forsvar for flyktninger og asylsøkere og ditt brennende engasjement for klima og miljø. Du er ikke redd for å endre mening og komme til nye konklusjoner. I og for seg er det prisverdig. Slik du med patos og kraft tok offentlig avstand fra de homo-liberale biskopene i min studietid på 90-tallet, slik fremmet du like lidenskapelig innføringen av en helt ny lære om ekteskapet i dine år som biskop.

Fanget av vår samtid

Selv har jeg gått delvis motsatt vei. Jeg tenkte ganske åpent og nyansert om dette spørsmålet i mine første år som prest, og var egentlig på leting etter gode argumenter for å skifte syn. Etter hvert har jeg blitt mer og mer overbevist om at Bibelen ikke er utdatert som kilde til læren om ekteskapet, ikke minst av hensyn til barna. Jeg tror det er overmodig å tro at vi vet så mye mer i dag enn de første kristne gjorde i en kulturkrets der homo-ekteskap var relativt vanlig. Og jeg er urolig når min kirke gjør menneskers erfaringer til en viktigere autoritet enn Bibelen, både på dette og andre områder. Er vi ikke her mer fanget av vår egen senmoderne samtid enn vi liker å innrømme? En tid som priser enkeltindividets rett og plikt til å ”være seg selv” og lytte til sin ”indre stemme”, men som i neste øyeblikk tåler det svært dårlig når ikke alle går i takt og vil la seg skape i storsamfunnets bilde av det gode liv. Kjenner du ikke litt på den samme uroen?

Folkekirkelighet

Vi har nok også forandret oss underveis i synet på Den norske kirke. Det blir ganske tydelig i jubileumsskriftet ”Sendt sammen – NMS i 175 år”, der vi begge har gitt frittstående artikkelbidrag. Du skriver ganske optimistisk om misjon og folkekirke. Etter

at du ble domprost og biskop, har du i større grad identifisert deg med det du kaller ”folkekirkeligheten”, til forskjell fra ”foreningskirkeligheten”. Jeg er enig med deg i din beskrivelse av organisasjonenes nedtur, i hvor vanskelig det har vært å ”fornye foreningsvirksomheten”. Men derfra går du videre til å tegne et langt mer positivt bilde av folkekirkeligheten enn jeg mener det er grunnlag for. Visst er det positivt at terskelen til nattverdbordet er blitt lavere for folk flest. ”Opplevelsen av tilknytning til og trygghet

i kirkerom og kirkas verden er folkeliggjort”, skriver du. Men det samme folket vender da i praksis ryggen til gudstjenesten og nattverdbordet! Du får det nesten til å høres ut som om der bedehusene stenges ned, strømmer folk til kirkene. Men viser ikke tallene noe ganske annet? Oppslutningen om gudstjenester går jevnt nedover landet rundt.

Trosopplæring

Du nevner trosopplæringsprosjektet . Visst er det fantastisk at kirken har fått midler til å ansatte flere mennesker. Det er skapt gode tiltak der mange barn får årlige mø tepunkter med kirken. Men i skyggen av trosopplæringsprosjektet ser vi en annen virkelighet: Søndagsskoler legges ned over hele landet, fordi det ikke er frivillige ressurser til å drive det kontinuerlige barnearbeidet i tilknytning til gudstjenestene. Kan det handle noe om forkynnelsen de voksne møter? At kallet til å følge Jesus ikke følges så naturlig som før av kallet til forpliktelse, tjeneste og misjon? Jeg spør: Er ikke ” folkekirkeligheten” avhengig av ”foreningskirkeligheten” for å overleve over tid?

Folkelig velvilje

Vi er også mange som stiller spørsmål ved om innholdet i den undervisningen vi gir våre barn i tilstrekkelig grad ruster barna apologetisk for å møte den økende sekulariseringen og det større trosmessige mangfoldet i Norge. Du skriver om tilknytning og trygghet i kirkerommet. Hva handler en slik tilknytning om hvis trosinnholdet i liten grad er kjent? I en tekstgjennomgåelse om det store gjestebudet, publisert på bloggen hans, snakker Eyvind Skeie om det han kaller ”velviljens forbannelse”: ”Alle var positive, men ingen stilte opp”. Denne velviljen er farlig, skriver han: ”Den stiller ingen krav. Den setter ikke mennesker på valg. Den fanger oss som troende mennesker i sosiale konvensjoner hvor vi tilpasser oss et liv i bekvemmelighet. Vi aksepterer at det er slik og vet ikke hva vi skal gjøre for å stille menneskene vi møter på avgjørende valg… Vi har grunn til å spørre oss selv om denne velviljen gjør at vi ikke forkynner den korsfestede Kristus slik vi er kalt til å gjøre”. Og jeg spør: Virker folkekirkelighetens velvilje snarere som en sovepille enn som en stimulans til misjon og disippelskap i vår tid?

Teologisk forankring

I din identifikasjon med folkekirkeligheten, leter du etter teologisk forankring. Den skriver du at du finner i den lutherske bekjennelse der helligheten ikke først og fremst er knyttet til medlemmene, men til evangeliet. Til Jesus Kristus. Jeg er redd du her spiller sentrale elementer i kirkelæren ut mot hverandre. Du står i fare for å gjøre Kristus og kirken for mye til en metafysisk størrelse. Det paradoksale med kirken til alle tider har vært at slik Gud ble menneske av kjøtt og blod, slik gir også Jesus seg til kjenne i verden gjennom sårbare mennesker av kjøtt og blod, samlet rundt Jesus, forankret i hans Ord, rundt hans bord og sendt til verden som hans levende kropp. Er det ikke dette som er noe av mysteriet ved inkarnasjonen?

Grenseløst?

I din folkekirketeologi er ytterkanter og grenser uvesentlig, sier du. Jeg tror du trekker dette for langt, selv om “grenseløst?” var tema for årets generalforsamling i NMS. Det er helt sant at urmenigheten tålte et teologisk mangfold og et forskjellig handlingsmønster. Og da som nå innser vi at vi er avhengige av Guds nåde i Jesus Kristus, slik du skriver. Men jeg synes du opphøyer mangfoldet og det grenseløse til et ideal på en måte som blir ubibelsk. Det blir for meg tydelig når du i artikkelen trekker konsekvensene av det grenseløse perspektivet også i møte med Bibelens tale om de to utganger - og konkluderer med at alle blir frelst til slutt. I praksis gjør du denne erkjennelsen til et fundament for din folkekirkelige teologi. Du skal ha ros for at du våger å trekke en inkluderende folkekirketeologi helt til sin ytterste konsekvens. For det virker klargjørende. Men her avsløres også denne teologiens svakheter i møte med et samlet bibelsk vitnesbyrd og vår lutherske bekjennelse.

Impulser fra den globale kirke

Jeg savner misjonsgeneralen Tor B. Jørgensen som var levende opptatt av en misjonal spiritualitet og lyttet nøye til impulsene fra den globale kirken, vel så mye som til norsk folkekirkelighet. I artikkelen jeg har skrevet sammen med Rolf Arne Tjøstheim til NMS sitt jubileumsskrift, skriver vi: ”Kan den vitalitet som preger kirkene i Afrika, Sør-Amerika og Asia smitte tilbake på Europa? Med sin iver og livskraft setter de nå mer og mer sitt tydelige stempel på global kristen teologi, etikk og spiritualitet. Stikkord her er en levende tro på at Gud virker i hverdagen. Borte er skillet mellom det åndelige og fysiske. Gud har med hele mennesket å gjøre. Jesus både frelser og helbreder. Troen leves ut i fellesskap. Bibelen har autoritet i dag. Mye av dette framstår som klassisk kristendom, men kan virke provoserende for en moderne europeisk tankegang. Og vi skal heller ikke omfavne all deres teologi og praksis helt ukritisk. Men trenger vi dem som mer enn eksotiske fremmedelementer som vi betrakter på avstand? Har vi behov for blodoverføring inn i de tradisjonelle kirkene hvis de skal overleve? Det handler ikke først og fremst om å bringe inn noe helt nytt, men snarere om å finne tilbake noe av den spiritualitet som blant annet preget protestantisk misjon og NMS fra starten av.”

Når NMS staker ut veien videre, også for sitt arbeid i Norge, håper jeg organisasjonen vå ger å lytte mer til stemmene fra det globale kirkefellesskapet enn til den norske folkekirkelighetens dørvoktere.