Seiersten misjonshus ble nylig
...
Seiersten misjonshus ble nylig solgt til muslimer. Foto: Dagen arkiv
debatt
Lavkirkeligheten og den religiøse erfaring
Del
Ut fra et lavkirkelig tenkesett er det greit at et innviet bedehus blir omgjort til en moske (Dagen 14.05.2019). At dette får støtte fra liberalt hold, er kanskje ikke overraskende. Men hva kan forbinde konservativ lavkirkelighet med den kirkelige liberalismen.

En av røttene til norsk lavkirkelighet er den pietistiske barnelærdom i Pontoppidans forklaring (1737). Pontoppidan skiller mellom «innvortes» og «utvortes» fromhet. Sistnevnte er åndelig mindreverdig, ja ”avguderi.” Og han spør: «Hvordan kan man drive avguderi med den utvortes gudstjeneste? Når man midt i sin ubotferdighet setter en blind tillit til kirkegang, skriftemål, altergang, almisse, bønn, sang og lignende gjerninger (…). Hva fører mennesker til slikt ugudelig misbruk? (…) Når den ugudelige fordømmes av sin egen samvittighet, men likevel ikke omvender seg til Gud, vender han seg (…) til skriftestolen, alteret og utvortes øvelser.” Dette er pietismens dom over «den døde tro», som støtter seg til det ytre: kirkegang, skriftemål og sakrament osv. Men hva kjennetegner da den indre og egentlige fromhet? Dens kjerne er den personlige religiøse erfaring gjennom bot, omvendelse, gjenfødelse og nytt liv.Pontoppidans pietisme ble radikalisert ved Hans Nielsen Hauge. Menneskets subjektive religiøse erfaring ble da så sentral og grunnleggende, at den konstituerte «menigheten» (vennesamfunnet avde gjenfødte), mens det ytre som sakramenter, kirkens tjeneste og ordning blir høyst sekundært. I sitt Testamente (1824) oppfordret Hauge sine venner til å forbli i Statskirken og nytte dens tjenester. Men et slikt ytre lojalitetsforhold var åndelig sett ikke nødvendig verken for den enkelte eller de troendes fellesskap. Det var forankret i den åndelig-mystiske troserfaring som Hauge selv og hans venner var felles om.Avkristning av stat og samfunn kom for alvor i gang med «det moderne gjennombrudd» i 1870-1880-årene. Indremisjonslederen, professor Gisle Johnson, så faren og ville redde «den kristelige stat». Men hans opprop for kristendommen og mot venstreradikalismen i 1883 fikk nesten ingen støtte fra det lavkirkelige vekkelsesfolket, som nå var ferd med å bli en bred folkebevegelse. Men rett etter 1900 endret bildet seg. I 1912 lanserte O. Hallesby sitt skoleprogram for å rekristianisering. Ved vekkelse blant de unge som søkte til de kristelige skolene og der ble omvendt, ville en hær av unge kristne personligheter virke til at Norge ble gjenvunnet for kristendommen. Dette var en strategi for vekkelse, for en «landsvekkelse». Den religiøse personlighet som kjempet for evangeliet, skulle bli en kraft i kirken og i samfunnet. For Kristelig folkeparti ble det et mål å få plassert kristne personligheter på Stortinget.For lavkirkeligheten er Skriften alene autoritet for troen, dvs. for den religiøse personlighet. På den ene siden blir rett religiøs erfaring til ved bibelsk forkynnelse, og på den annen bekrefter erfaringen Skriftens budskap som religiøst gyldig. Omvendelsen/religiøs erfaring er i lavkirkelig vekkelsestradisjon individuell. Det gjør at de troendes fellesskap (i vennesamfunnet) beror på den religiøse samfølelsen de har - også i forhold til Skriften. Men hvordan bevare samfølelsen i vennesamfunnet (frivillig forening/organisasjon) når den er basert på individuell erfaring? Dermed er man stilt overfor det problem som den moderne liberalisme søker å løse: å skape enhet i et samfunn som samtidig gir rom for ja, forutsetter oppløsning av enheten ved bruk av individuell frihet. Liberalismen forsøker å løse dette dilemma ved en utopisk tro på samfunnets og kulturens utvikling mot (en stadig mer harmonisk) enhet, forutsatt at man da legger bak seg de gamle tradisjoner og ideologier som setter skiller - ikke minst de religiøse og da særlig kristendommen. Men en slik strategi kan ikke lavkirkeligheten følge, fordi den vil være tro mot Skriften. Og den er overlevert fra fortiden og er nettopp en tekst som setter skiller - mellom sannhet og løgn, godt og ondt.I de siste tiår har det vært et omfattende frafall fra lavkirkelighetens oppfatning av bibelautoriteten ikke minst på etikkens område. Det har flere årsaker. Viktig er det at forutsetningen for den lavkirkelige begrunnelsen av bibelautoriteten er blitt endret, spesielt oppfatningen av individuell religiøs erfaring. Både i og utenfor kirkelivet er det et spekter av ulike religiøse erfaringer. Her finner vi også erfaring som gir gyldighet til bibelbruk som åpner for et ja til fri abort og homofili. Den tradisjonelle lavkirkelighetens syn for eks. på homofili blir ett blant flere alternativer i det erfaringsmangfold man finner i Den norske kirke og etter hvert i frikirkeligheten. De lavkirkelige har stort sett forblitt i Dnk. Der kan de vel hevde sitt syn, men må samtidig godta at det ikke er det eneste kirkelig sett legitime. Derved har man akseptert liberalismens (relativiserende) pluralisme, som er et viktig trekk ved sekulariseringen. Skriften alene er blitt et mangfold av «skriften alene»-ideer, det er en følge av erfaringsmangfoldet. Det blir vanskelig å tale mot andre etiske syn når man i utgangspunktet aksepterer mangfoldet.Det har etter hvert dukket opp et nytt begrep: klassisk kristen lære. Det kan åpne for nytenkning. For klassisk må bety tradisjonsgitt. Men det klassiske må fylles med et innhold som er konkret-objektivt for å ha bærekraft i møte med det liberalistiske krav om frigjøring fra fortiden. Klassisk kristen lære foreligger i kirkelig læretradisjon, dvs. ved kirkelige avgjørelser - særlig ved konsilene. Kirken har på denne måten tradert den lære som Gud har åpenbart apostlene. De var vitnene til Guds selvåpenbaring i gudmennesket Jesus, og de er også kirkens autoritative lærere, innsatt til denne tjeneste av Jesus selv. Den apostoliske læren er nedfelt i Skriften. Den traderes videre og utlegges ved den kirkelige myndighet som er apostlenes rette etterfølgere og rette tradenter av deres lære, dvs. kirkens biskoper og det Guds folk som er i sakramentalt fellesskap med dem.Den lutherske reformasjon og Luther tok med seg noe av dette tenkesettet. Men så snart den religiøse personlighet og den subjektive og individuelle erfaring ble konstituerende for protestantisk oppfatning av Skriftautoritet og rett læreidentitet, gikk det galt. Vekten på den subjektive erfaring skyver bort de objektive-konkreter som er nødvendige for tro og kirkeliv. Kristi nærvær i innviet brød og vin mister sin objektive realitet, og blir et abstrakt «nærvær» i min religiøse erfaring. Kirken blir ikke et objektivt-sakramentalt nærvær av mennesker som er Kristi legeme i verden fordi de er innlemmet i Ham ved nådens midler, men den blir en addisjon av mennesker med noenlunde samme religiøse erfaringer. Innvielse ved Guds Ord og bønn av objektive-konkreter som for eks. et kirkehus blir redusert til religiøs tale uten noen reell og blivende betydning for det konkrete objekt som er valgt ut for å innvies. Når kristne ser bruksendring av bedehus til moske som teologisk uproblematisk, er det et symptom på at de objektive konkreter som åpenbaringen fremtrer ved og troen er avhengig av og holder fast ved også i handling, er blitt borte.