HYRDEANSVAR: Alternativet er selvsagt å holde fast på Guds ord. For en biskop med et stort hyrdeansvar burde det svaret til de grader ha gitt seg selv. Men biskopen ser det ikke slik, skriver Per Haakonsen.

Hva er alternativet?

Det blir selvsagt ingen dans på roser om kirken skulle dele seg i to og vi fikk en bekjennelseskirke som levde side om side med en folkekirke. Både prestenes anseelse og inntekt vil komme i fare. Det må vi se i øynene.

Hva er alternativet, spør biskop Halvor Nordhaug (Dagen 6. november)? Ja, bare det å spørre slik vitner om hvor langt bort fra en kristen virkelighetsforståelse man har beveget seg. Skulle ikke svaret være ganske opplagt?

Alternativet er selvsagt å holde fast på Guds ord. For en biskop med et stort hyrdeansvar burde det svaret til de grader ha gitt seg selv. Men biskopen ser det ikke slik. Han liker riktignok ikke det han ser, men resonnementet er at uansett hva han og hans meningsfeller i bispekollegiet gjør, så får vi en liturgi for likekjønnede ekteskap.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det nyvalgte kirkemøte vil det nemlig slik, og da er slaget tapt i utgangspunktet. Det gjelder med andre ord å gjøre best mulig ut av en dårlig situasjon. Ja, imponerende er holdningen ikke. Det minner mest om Peer Gynt: «Jeg får vel følge dem på ferden – men protesterer for all verden!»

Men biskopen har funnet roen i at bispekollegiet har gått inn for at likekjønnede og ulikekjønnede par ikke skal vies etter samme liturgi. Det skal utarbeides nye liturgier for likekjønnede. Det betyr at kirken vil operere med en liturgi for likekjønnede og en annen for ulikekjønnede.

Nå må vi være klar over hva en liturgi innebærer. En liturgi er ikke bare ord og proforma. Den tilkjennegir kirkens lære. Kirken skal altså lære to forskjellige ting om homofili og ekteskap. I den ene liturgien skal mann og kvinne inngår ekteskap og velsignes av kirken – alt i tråd med Bibelen. I den andre skal to likekjønnede også inngå ekteskap og velsignes av kirken – i klar strid med Guds ord. Kanskje biskopen kan forklare oss alle hva kirken egentlig lærer?

La oss ta for oss de ti bud. Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke drive hor, du skal ikke stjele, ikke lyve. Budene er krystallklare. Men skulle så kirken si at om du nå slår ihjel, stjeler, lyver etc. vil vi allikevel velsigne det du gjør.

Vi forstår alle at dette vil være en stor selvmotsigelse. Men det er jo akkurat dette som skjer med bispevedtaket. Det skilles ikke mellom det som er rett og det som er galt. Det som er etter Guds ord og det som ikke er det. Begge deler sidestilles som om det skulle være like riktig.

Om nå kirken skulle innføre to likeverdige liturgier, hva skal kirken si til sine konfirmanter, til de som følger voksenopplæring, ja, til sin menighet? Biskopen innser at dersom han skulle holde fast på sin «overbevisning» så ville det være kirkesplittende. Det alt overskyggende hensyn er å holde kirken samlet.

Med all respekt for våre kirkeledere, må en slik tanke være fullstendig misvisende. Det alt overskyggende hensyn er å holde fast på Bibelens lære. For det må alt annet vike – også hensynet til kirkens enhet.

Mange har sagt til meg at kirken burde ha vært to-delt, for ikke å si tre-delt, for flere tiår siden. Det er sant. En splittelse i dag kan faktisk komme for sent. De fleste kristne jeg kjenner har for lengst forlatt kirken. De har funnet tilflukt andre steder, eller for å bruke Nordhaugs egne ord – de har for lengst gått i «livbåtene».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det betyr at den kirken vi ser i dag er nettopp hva den betegner seg som – en folkekirke. Det er en kirke av folket og for folket. Det er en demokratisk valgt kirke, tuftet på humanismens grunnlag. Som sådanne kommer den i konkurranse med humanetisk forbund og hedningesamfunnet. Hva er det som svikter?

Kjærligheten til Guds ord. Bibelen er ikke lenger vårt dyreste eie. Vi tjener to herrer: både Bibelens og denne verdens Gud. Men vi vet hva som står skrevet: vi kan ikke tjene både Gud og mammon. Gjør vi det, faller vi ut av vår kristne tro.

Herren har valgt oss ut av denne verden. Var vi av verden, ville verden ha elsket sitt eget, står det. Men så kommer de advarende ord: fordi dere er utvalgt av verden, hater verden dere (Joh. 15.19). Slik må det også være. Og slik har det til alle tider vært. Som kristne er vi et fremmedlegeme i verden. Men verdens hat er slett ikke noe dårlig tegn.

Det blir selvsagt ingen dans på roser om kirken skulle dele seg i to og vi fikk en bekjennelseskirke som levde side om side med en folkekirke. Både prestenes anseelse og inntekt vil komme i fare. Vi kan ikke regne med at staten vil finansiere en protestkirke. Det må vi se i øynene.

Men det må da være bedre å tjene den eneste sanne Gud fremfor å lunke videre på denne verdens premisser. En bekjennelseskirke vil være en befrielse for den bibeltroende del av kristenfolket som da på nytt vil kunne få et hjem i kirken.

En bekjennelseskirke vil også være et lys og et vekker rop for det norske folk. Kirken vil da kunne bli det den var ment å være: lys og salt i verden.

Les også
De som fortsatt vil kjempe innenfra
Les også
Hallaråker ufarliggjør
Les også
Kan du forklare, Hallaråker?
Les også
Realitetsorientering