KRISTENT: Bandet dc Talk formi
...
KRISTENT: Bandet dc Talk formidlet et tydelig kristent budskap gjennom sangene sine, men viste også både kreativitet, kløkt og evne til musikalsk nyskapning. De ga frimodighet til mange tusen kristne ungdommer, skriver Tarjei Gilje. På bildet ser vi Kevin Max, kjent fra dc Talk, under en konsert i Ålesund i november. Foto: Dagen arkiv
For all del ikke «kristen musikk»
Del
Har vi ved å oppgi kategoriene «kristen musikk» og «kristen artist» først og fremst oppnådd nok et bidrag til at kirken sekulariserer både seg selv og sine omgivelser?

De siste tiårene har færre og færre villet identifisere seg selv som «kristen artist».

Sist ut var Kevin Max, kjent fra bandet dc Talk på 1990-tallet. Han ble intervjuet her i avisen i november og sa at «kristen musikk» er verdens nest minst interessante sjanger, kun slått av heismusikk.

Det er interessant at nettopp han sier dette, for dc Talk var i mine øyne i en periode en av de aller beste representantene innen «kristen musikk», i hvert fall om vi begrenser kategorien til populærmusikk.

Bandet formidlet et tydelig kristent budskap gjennom sangene sine, men viste også både kreativitet, kløkt og evne til musikalsk nyskapning. De ga frimodighet til mange tusen kristne ungdommer. Det skal vi ikke undervurdere.

For min egen del hadde bandet Petra over tid likevel enda større betydning enn dc Talk. Jeg oppdaget Petra da jeg var 12-13 år gammel. Jeg satte stor pris på å få lytte til musikk der jeg kunne identifisere meg med tekstene, samtidig som sjangeren var slik at jeg kunne vise den frem til klassekameratene.

I en særlig formbar periode av livet var jeg veldig glad for Petra.

I 2004 opptrådte de i Bergen for siste gang. Det var befriende å høre hvor tydelig frontfigurene Bob Hartman og John Schlitt snakket om hvorfor bandet i sin tid ble etablert. «Hensikten for oss er å dele evangeliet, ikke å underholde.»

I den store samtalen om kunstens funksjon skal vi vokte oss for å kun vurdere sanger i et nytteperspektiv. Skjønnhet er gitt av Gud, og musikk kan utvilsomt stå i Guds tjeneste også uten forkynnende tekster. Men vi skal likevel ikke tenke smått om den betydningen kristen musikk kan ha for det åndelige livet til mange mennesker.

Når dette er sagt, går det an å ha en viss forståelse for Kevin Max’ uttalelser.

Under intervjuet i 2004 fortalte Petra om hvordan de tidlig i karrieren opplevde å bli mistenkeliggjort og møtt med fordommer av mange slag.

Kristne miljøer er på sitt mest usympatiske når rammene blir så trange at enhver tanke som utfordrer det «kristelig korrekte» blir fortolket som et tegn på lunkenhet eller frafall. Da skaper man et system som de aller færreste over tid egentlig kjenner seg igjen i.

For livet er ikke alltid symmetrisk. Det går slett ikke alltid opp i et eller annet skjema.

Noe av poenget med kunst er vel å sette ord på det vi ikke helt klarer å forstå. Da er det ødeleggende for alle parter hvis oppriktig troende kristne som prøver å peke på viktige og utfordrende sider ved virkeligheten opplever å bli utdefinert som ikke kristne nok.

Da er det ikke så uforståelig at kristen-båsen kan oppleves for smal. Ikke fordi man ikke vil være kristen, men fordi selve definisjonen av «kristen» i denne sammenhengen blir nærmest livsfiendtlig. Men for en som vil kalle seg «kristen artist» skulle de kunstneriske ambisjonene naturlig være de aller største. I anerkjennelse av kunstens giver.

I tenårene abonnerte jeg på bladet «Treff». Her fant jeg nytt om de kristne artistene jeg hørte på, og ble kjent med nye. Etter hvert ble bladet lagt ned, og det å snakke om «kristne band» ble nærmest latterliggjort. Og som nevnt fantes det grunner for det. Men når vi nå kan se tilbake på denne utviklingen, er det grunn til å tenke over hva vi tapte og hva vi vant.

Et åpenbart potensielt tap handler om trosopplæring. Da jeg vokste opp, lyttet vi mye til Børud-gjengen. Arnold Børud har hatt stor betydning når det gjelder dannelsen av gudsbildet for en hel generasjon kristne barn. Den betydningen hadde han ikke hatt hvis han hadde nøyd seg med allmenne tekster.

Petras tekster var langt på vei bibelviser i rockedrakt. Den moderne lovsangstradisjonen er fremdeles langt unna å kunne fylle en tilsvarende rolle når det gjelder å beskrive et helhetlig bibelsk gudsbilde, og et bibelsk menneskesyn. Og det finnes langt færre artister med forkynnende kristne tekster enn det gjorde for et par tiår siden.

Det vanskelige spørsmålet er derfor: Har vi ved å oppgi kategoriene «kristen musikk» og «kristen artist» først og fremst oppnådd nok et bidrag til at kirken sekulariserer både seg selv og sine omgivelser?