IVER: Som jeg skrev innledning
...
IVER: Som jeg skrev innledningsvis, er jeg begeistret på vegne av generasjonen jeg er en del av – iveren etter å elske samfunnet bedre er akkurat det Norge trenger. Spørsmålet er hvordan kirken skal rettlede denne iveren. skriver Andreas Masvie. Foto: Illustrasjonsfoto: Dagen arkiv
En gud i modernismens bilde
Del
I mørket av et stadig mer sekulært samfunn, kan kirken stråle enda vakrere enn før. Men det forutsetter en fornyet intellektuell og handlende konservatisme.

I kronikken om « Et sekulært eksil », som Dagen trykket i forrige uke, påsto jeg at Kristen-Norge må igjennom en selvransakelse.

Dersom kristne skal være med og sikre at samfunnet forblir liberalt – altså fortsetter å verne om mennesker som tenker og handler som troende – må man for det første ta et oppgjør med politisk korrekthet.

For det andre: Vi kan ikke fortsette med å forme Gud i samtidens bilde. Her vil jeg se nærmere på formingen av Gud i samtidens bilde, og bare avslutningsvis røre ved den politiske korrektheten. De to fenomenene kan nemlig ikke forstås isolert.

Det siste året har jeg av ulike grunner fått reise rundt om i landet. Jeg har besøkt en rekke kristne forsamlinger, spesielt de som tiltrekker seg studenter og unge voksne. Stadig flere av disse praktiserer en svært moderne gudstjenesteform, så her omtaler jeg dem generaliserende som «moderne menigheter». Det har vært begeistrende å observere hvordan disse menighetene ivrer etter å elske samfunnet bedre. Bevegelsen mot menneskehandel er et eksempel på slik handlekraft. Kristne har ikke bare endret faktisk politikk, men også engasjert sivilsamfunnet. Resten av denne kronikken må forstås med utgangspunkt i begeistringen over å være en del av denne iveren.

Den intellektuelle og handlende konservatismen er imidlertid vanskelig å finne i de moderne menighetene, ser man bort ifra enkeltmenneskers unntak. Og jeg vil argumentere for at dette skyldes en utilsiktet forming av Gud i samtidens bilde. I forrige kronikk beskrev jeg denne samtiden som sekulær, men her vil jeg kalle den for modernistisk – kaotiske strømninger som opphøyer det autonome selvet, en slags aversjon mot tradisjonenes forankring.

Se også:

 

Før jeg kommer så langt: Mange vil hevde at jeg forsøker å realisere en form for konservatisme som ikke lenger er mulig – ei heller kanskje ønskelig. Men jeg har tidligere kritisert kald og passiv konservatisme, denne kirken som er innkrøkt i seg selv. Det er nettopp en slik innkrøkthet som har ført til at konservatismen har blitt fattig og kraftløs. Her vil jeg forsøke å peke på nødvendigheten av en fornyet konservatisme (eller for å være presis: «ortodoksi»), som forankrer de moderne menighetenes herlige energi i tradisjonens idealer. Det vil si en konservatisme som ikke faller tilbake på tradisjonen i kaldhet og passivitet, men aktivt og dynamisk anvender dens fylde.

Norge må karakteriseres som post-kristent. Det er ikke bare det at modernisme ikke liker konservative resonnementer; ofte forstår de dem simpelthen ikke. Det innebærer at visse kristne uttrykk må tilpasses den nye kulturen, liksom enhver misjonær må tilpasse seg lokalt språk og sedvane. Dermed er det ikke sagt at den kristne tradisjonen kan glemmes; moderne populæruttrykk må brukes mot modernismen, ikke for å fremme den. Moderne populæruttrykk må brukes for å vise vei til tradisjonen. Tilbedelse som er til forveksling lik all annen populærmusikk kan for eksempel aldri erstatte tilbedelse i form av liturgiske bønner. Likevel kan man stadig høre ledere av moderne menigheter påstå slikt som at «Gud ikke er nær i ritualene». Men jeg vil nå forsøke å vise at dette er en reduksjonisme som er av samme slag som modernismens opphøyelse av det autonome selvet.

Enhver menighet har ritualer, det vil si en organisering av tilbedelsen. Men det virker som om de moderne menighetene hevder en spesifikk form for ritualer er livløse: De som repeterer innhold, eksempelvis faste bønner. Her er det spesielt to momenter som er interessante. For det første, vil jeg påstå at en viss form for repetisjon er uunngåelig – spørsmålet er hva som repeteres, og om man er bevisst repetisjonen. Det er eksempelvis usedvanlig vanskelig å skille prekenen i moderne menighetene fra hverandre, man vender likesom alltid tilbake til samme tematikk. Dette har sine grunner, og er noe jeg kommer tilbake til. For det andre, har repetisjon alltid vært en del av den kristne tradisjonen; selv Kristus lærte sine disipler å be faste bønner, som Fader vår. Og ved å gjenta disse bønnene settes kristne i stand til å ta del i et fellesskap som strekker seg over årtusener; bønner repeteres så de blir like naturlige og nødvendige som ens egne åndedrett. I de moderne menighetene vektlegges imidlertid spontanitet og rammeløshet – paradoksalt nok innfor gudstjenestens strenge «production»-tidsskjema – som den mest genuine relasjon med Gud.

Denne reduksjonismen fører til at man mister noen av essensen i kristen tilbedelse: opphevelsen av det autonome selvet. Ved å overgi seg til ordene som er formulert av tradisjonen, frigjøres personen i forening med Kristi kropp. Det betyr ikke at ritualer, som magiske formularer, har en slik effekt i seg selv. Personen må naturligvis ville overgi seg. Det betyr imidlertid at de moderne menighetene, ved den kategoriske tilsidesettingen av kristenhetens tradisjon, er et uttrykk for modernismens opphøyelse av det autonome selvet.

Ettersom en rekke moderne menigheter har satt til side tradisjonen, har man – igjen, sannsynligvis utilsiktet – åpnet for en redefinering også av meningsinnholdet. Uttrykk og meningsinnhold konstituerer sannhet i tandem; endrer man den ene, må man være var for endringer også i den andre. Da jeg besøkte de ulike forsamlingene, hørte jeg eksempelvis aldri noe om Guds hellighet. Gud presenteres, ofte av glatte markedsførere, som veien til det moderne menneskets lykke. Det hender at disse markedsførerne eksplisitt sier at de ikke prøver å «selge Jesus». Men hva betyr vel disse ordene når det er nettopp det som gjøres? Alt handler om å motta kjærligheten fra denne hollywoodistiske pappaen som aksepterer alt og alle. I enkelte av menighetens frelsesbønn, nevnes ikke engang synd.

Det var dette Dietrich Bonhoeffer kalte «billig nåde», en slags ubetydeliggjøring av påskemysteriet. Ordet ble kjøtt og spikret til et kors nettopp fordi den Gud, på grunn av sin hellighet, ikke kunne akseptere mennesket – men likefult elsker det. Dette vidunderlige mysterium gir kristne vedvarende kraft til å elske samfunnet bedre, selv når samfunnet forfaller til et slags gudløst Babel. I likhet med Hosea er kirken kalt til å elske Babel; det vil si peke mot idealer som forankres i Gud, som frigjør mennesket fra dets selv. Dette står i sterk motsetning til ideen om aksept for alt og alle, det vil si å likestille enhver praksis. Da Kristus møtte kvinnen ved brønnen sa han aldri «gå herifra og synd mye mer». Dersom kirken forteller noe annet – som man også gjør når man unngår å snakke om synd – binder den mennesker i modernitetens selvslaveri fremfor å frigjøre.

Derfor kan man ikke tydelig nok understreke hvor viktig det er å formidle synden som en realitet. En del moderne menigheter tilhører en kultur som fokuserer på skam, denne følelsen av utilstrekkelighet. Men å frigjøre mennesker fra skam før man har snakket om synd, skaper bare forvirring. Mennesket er utilstrekkelig ettersom det er syndig – men Gud selv sonet for syndene, og skammen er derfor grunnløs. Dette handler om vår forståelse av hva fellesskap med Gud innebærer. Fellesskap er gjensidig gavegiving. Og grunnleggende for menneskenes fellesskap med Gud, er følgende: Gud ga først frelse; menneskene svarer med å gi sine synder tilbake. Og etterhvert som denne gjensidig gavegivingen fortsetter, settes mennesket i stadig bedre stand til å gi mer og mer av seg selv til Gud, og på denne måten bli likere og likere idealet.

En rekke forsamlinger former på denne måten en gud i modernismens bilde. Og det fører til en nedbrytning av enhver form for intellektuell og handlende konservatisme. I forrige uke møtte jeg eksempelvis en jusstudent som tilhørte en av landets største forsamlinger. Vedkommende ga meg følgende råd: «Ikke tenk så mye, bare tro.» Det første som slo meg: Utrolig – finnes det fortsatt velutdannede mennesker som setter det å tenke og det å tro i et slags motsetningsforhold? Det andre som slo meg: Denne jusstudenten må forstås som et produkt av den moderne menigheten. Søndagsgudstjenesten er blitt gjort til en event der nye introduseres for kristendommen, fremfor et fellesskap der kristne trekkes stadig dypere inn i Guds mysterier. Dette er et betydelig brudd med kirkehistorien. Energien – ønsket om å introdusere nye mennesker for kristendommen – er så fantastisk som den bare kan bli. Men i sin nåværende form er energien med på å fortære konservatismens idealer.

Når søndagsgudstjeneste er en introduksjon på premissene av populærkulturens lettfattelige underholdning, får man sjeldent anledning til å pløye dypt. På denne måten tilpasser menigheten seg modernismens språk og sedvane, men viser aldri vei inn til den kristne tradisjonen.

I «Et sekulært eksil» hevdet jeg at begjærets vilje er ånden i den moderne moralen: Det begjæret tørster etter, er godt for selvet – så lenge det ikke går utover andres begjær. Kirken kan frigjøre mennesker fra et slikt selvslaveri, men bare dersom den tydelig peker på idealer forankret i Gud. Men mange forsamlinger våger ikke tydelig å peke på slike idealer, langt mindre begrunne dem i teologisk og filosofisk tenking. De nye, de som ikke kjenner kristendommen, ville følt seg fremmedgjort. Derfor kan eksempelvis en gammel mann i vid, hvit kjole – Pave Johannes Paul II i sin « Theology of the Body» – snakke mye friere og åpent om seksualitet enn det unge menn med de trangeste bukser våger, der de står på scener med røykmaskiner og lyskastere.

Kirkens tradisjon oser av radikalitet når det gjelder intellektuell og handlende konservatisme. Det er vårt kall å peke på disse idealene, selv når samfunnet peker på det ubundne selvets tilfeldige begjær som ideal. Den jødiske og ateistiske filosofen Leszek Kolakowski formulerte det slik:

«Dersom Kirken på forhånd skal helliggjøre og velsigne alle endringer i samfunnets intellektuelle og moralske sedvaner, hvilken bruk har vi da for Kirken? Kirken er sterk fordi den har en tradisjonell lære, en åndelig kjerne som den anser som sin uforanderlige essens. Den kan ikke uten videre gi etter for press fra mennesker som synes at det som til enhver tid er på moten skal tas opp som Kirkens egen lære, det være seg på det politiske området eller i det daglige liv.»

Dette leder til den politiske korrektheten, som jeg bare skal røre så vidt ved. Den fattige og kraftløse konservatismen er et symptom på at folk ikke viser noen genuin sult etter sannhet, slik som denne jusstudenten jeg møtte. Folk er ikke er kritiske og tenker ikke selvstendig. De gjør seg selv til konsumenter, ikke bare av varer og tjenester, men også av meningsinnhold. Dette reflekteres i at store deler av kristen-Norge tildeler KrF rollen som politisk tenker, noe som gir opphav til en politisk korrekthet intern i Kristen-Norge.

Det er eksempelvis slående hvordan så mange kristne klamrer seg bastant til visse konklusjoner knyttet til spørsmålet om bistand. De var mange som demonstrerte mot endringen av bistandsbudsjettene tidligere i år, men hvor mange av demonstrantene hadde faktisk satt seg bredt inn i bistandslitteraturen? Og dersom man skulle være så frekk og argumentere mot disse bastante konklusjonene, er man som frafallen å regne.

Som jeg skrev innledningsvis, er jeg begeistret på vegne av generasjonen jeg er en del av – iveren etter å elske samfunnet bedre er akkurat det Norge trenger. Spørsmålet er hvordan kirken skal rettlede denne iveren. Jeg tror det innebærer en fornyet intellektuell og handlende konservatisme, som aktivt og dynamisk anvender den kristne tradisjons fylde.

Les også:

andreas masvie,tankesmien skaperkraft,modernisme,gud,sekularisering,kirken,den norske kirke,menighet,kronikk,konservatisme,tro,samfunn