Jesu talte bokstavelig om kosmiske omveltninger i endetiden
Både Jesu tale om endetidens kosmiske omveltninger og Bibelens skapelsesberetning åpenbarer ting som bokstavelig vil finne sted/har funnet sted i historiens løp.
I artikkelen "Det ukjente universet" (Dagen 8/2) blir stipendiat ved Universitetet i Stavanger, Ben David Normann, intervjuet vedrørende noe av innholdet i preketeksten til søndag 10/2 i Den norske kirke (Mark. 13:21-27).
Han "mener vi bør spørre oss selv hva tilhørerne hørte da Jesus sa ordene" om endetidens begivenheter, og han "er usikker på om de forsto det bokstavelig", når Jesus talte om at "solen [skal] formørkes, for ikke å snakke om stjerner som faller fra himmelen".
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men ved utlegging av bibeltekster, så dreier det seg om å få frem hva teksten faktisk sier, og ikke om å gjette på hva noen tilhørere eventuelt kan ha lagt i ordene!
Og her kan det overhode ikke være noen tvil: Jesus mente det helt bokstavelig når han sa: "Men i de dager, etter denne trengsel, skal solen bli formørket og månen ikke gi sitt skinn. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelkreftene skal rokkes." (Mark. 13:24-25).
Forut for disse kosmiske omveltninger, så skal det jo imidlertid komme "så stor en trengsel som det ikke har vært inntil nå fra skapningens begynnelse, da Gud skapte verden, og heller ikke skal bli!" (Mark. 13:19; jf. Åp. 13:1ff).
Også disse ordene skal forstås helt bokstavelig, og det samme gjelder selvsagt Jesu ord om hans gjenkomst etter "den store trengsel" (jf. Åp. 7:14): "Og da skal de se Menneskesønnen komme i skyene med stor kraft og herlighet. Da skal han sende ut englene og samle sine utvalgte fra de fire vindretninger, fra jordens ende til himmelens ende." (Mark. 13:26-27).
Ben David Normann mener også at Bibelens skapelsesberetning "ble åpenbart til menneskene for å vise hvordan Gud satte verden i orden". Skapelsesberetningen skal altså ifølge Normann heller ikke forstås bokstavelig.
Men igjen, det er teksten selv og dens kontekst som viser hvordan den skal forstås, og heller her kan det være noen som helst tvil om at meningen er, at Gud helt bokstavelig skapte himmelen og jorden ved sitt Ord på seks dager, og "hvilte på den sjuende dagen fra alt sitt verk som han hadde gjort" (1. Mos. 2:2b; jf. 2. Mos. 20:11; 31:17b; Sal. 33:9; Johs. 1:1-3; Hebr. 11:3).
