Historisk-kritisk bibelforskning leder vill!

Historisk-kritisk bibelforskning fører "svært ofte ... til teologiske synsmåter og konklusjoner som strider mot ... det som vitterlig står skrevet I Bibelen slik vi har den i dag". Men bare «forskning som også tar hensyn til åpenbaringens og Bibelens historisk-underfulle karakter» kan være «veileder for det dogmatiske arbeid og for en spesifikk kristelig teologi».

I et innlegg i Dagen 29/11 med overskriften «Noa-fortellingen» skriver Arne Taxt blant annet: «At «alle kildene i det store dypet brast» [jf. 1. Mos. 7:11] sikter til at vann fra det store urhavet under den runde – men kuperte «pannekaka» som jorda var – kom opp og la seg oppå jorda. Skal en først argumentere historisk, bør en holde seg til det verdensbildet Noa-fortellingen baserer seg på, slik en også ser det i den første skapelsesfortellingen».

Det «verdensbildet» Taxt her sikter til har jo imidlertid sitt opphav i de babylonske myter, dels om gudene Anu (himlen), Enlil (jorden) og Apsû (urhavet), og dels om guden Marduks beseiring og etterfølgende kløving av guden Tiamats krop i to deler, som ble til henholdsvis havet over og havet under jorden. Men ifølge Bibelen var det én Gud som skapte alle ting ved sitt Ord, så det mytiske babylonske verdensbildet kan ikke ligge til grunn for verken 1. Mos. 1:7: «Gud gjorde hvelvingen og skilte vannet som er under hvelvingen fra vannet som er over hvelvingen», eller for talen om et «verdensdyp» i 1. Mos. 7:11.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Taxt vil her kanskje innvende, at det mytiske babylonske verdensbildet har blitt «avmytologisert» i Bibelen, men dette har han intet vitenskapelig belegg for å hevde. En slik påstand skyldes utelukkende den historisk-kritiske forskningsmetodes filosofisk/metafysiske forutsetninger – en forskningsmetode som ifølge avdøde prof. Aksel Valen-Sendstad har «den avgjørende svakhet ved seg at teologien i de bibelske kildeskrifter og det «teologihistoriske» i GT og NT ofte blir omstrukturert på høyst usikre og hypotetiske premisser. Svært ofte fører det til teologiske synsmåter og konklusjoner som strider mot det «sluttredaksjonen» gir, d. e. mot det som vitterlig står skrevet I Bibelen slik vi har den i dag. Dette er typisk for den historisk-kritiske forskning både innenfor GT og NT» («Kristen dogmatikk», Luther forlag 1979, s. 95).

Men som Valen-Sendstad skrev sammesteds, så er det bare «forskning som også tar hensyn til åpenbaringens og Bibelens historisk-underfulle karakter» som kan være « veileder for det dogmatiske arbeid og for en spesifikk kristelig teologi» (s. 94). Arne Taxt er derfor – også med hensyn til det han skriver i samme innlegg om Jesu angivelige ‘manglende kunnskap’ om at «Noa-fortellingen ikke er historisk» – ikke en veileder, men én som leder mennesker bort fra sannheten!