Glidebanens dilemma og problemer

Kanskje er det på tide å innrømme ovenfor oss selv at vi er påvirket av samtiden. At etterfølgelse av Bibelen gjør oss langt mer radikale ovenfor vår samtid og verden generelt enn det kan virke som mange kristne er villig til å være.

Det er blitt ny fokus på kvinners tjeneste den siste tiden og de to siste dagene har det vært artikler om dette i dagsavisen Dagen.

I går hadde Stig Tore Aaberg en kronikk på trykk og selv om vi er uenige i denne saken så har han et godt poeng når han skriver:

“Stadig vekk må ein gjere unntak for å dekke oppgåver både heime og ute, eller ty til uredelig triksing med ord i for eks møteomtaler, som «temasamling» for «møte» hvis den kvinnelige talaren uheldigvis har ein pastortittel.”

Løsningen som ligger under hans engasjement er å lese Bibelen og komme frem til en ny forståelse som gjør at problemet forsvinner ved å mene at Bibelen ikke foreskriver noen deling av tjenesten.

Det ser ut til at få tenker at problemene stammer fra at vi allerede har gått på akkord med Ordet. At vi allerede har gått ut over de rammer som Skriften gir. Nei det kan jo ikke være slik hos oss, vi er jo så bibeltro så....

Jeg tror de dilemmaer som møter oss i dette spørsmålet delvis er av menneskelig organisatorisk art, men jeg tror hovedproblemet er at vi allerede har gått på kompromiss med Bibelen. Kanskje er det på tide å innrømme ovenfor oss selv at vi er påvirket av samtiden. At etterfølgelse av Bibelen gjør oss langt mer radikale ovenfor vår samtid og verden generelt enn det kan virke som mange kristne er villig til å være.

Mange vil tøye strikken så langt man finner det forsvarlig innenfor den rammen man befinner seg i. Det skaper problemer.

Man skaper problemer når man blander sammen menighet og organisasjon. Man skaper problemer når man ikke skiller mellom nådegaver brukt i Kristi kropp generelt og når menigheten samles spesielt. Man skaper problemer når man både i Norge og på misjonsmarken ansetter kvinner til å undervise i teologi men lærer tjenestedeling ved Bibelvers som utelukker at de skal undervise menn. Dette siste har fått konkrete følger for noen av samarbeidskirkene til NLM som nå ikke vil sende sine folk til lærestedene NLM har opparbeidet, støtter og har ansatte på.

Er det en ting Bibelen og spesielt det Gamle Testamentet viser oss så er det at når vi ikke i “ett og alt” følger Guds veiledning og bud så skaper det problemer. Problemene er kommet fordi vi allerede har beveget oss lenger enn Skriften gir oss anledning til. Å få disse problemene til å forsvinne ved å fjerne budet er behagelig, men feil vei å gå.

Aaberg argumenterer med: Det er ikkje slik at vi må ramle utfor stupet bare fordi vi beveger oss i retning av stupet. Med kunnskap og respekt for naturen kan vi trygt nyte utsikten frå kanten, og fortsatt vende trygt heimatt.

Dette er lite kloke ord både i teori og praksis. Det er feil i teori fordi den som har respekt for Skaperen og Skaperverket ikke vil ha noen som helst ønske om å gå mot stupet i utgangspunktet, og det man finner ved kanten vil oppleves som alt annet enn en god utsikt.

Det er dårlig i praksis fordi historien viser oss at det er svært få som vender trygt hjem igjen fordi de som først begir seg ut på tur bort fra trygg grunn ikke har hjertet helt der det bør være i utgangspunktet.

Fra mitt ståsted er denne debatten en naturlig videre utglidning fordi man allerede er på gli. Jeg tror grunnen for at vi er på gli er fordi vi har gått på kompromiss med grunnlaget som rammer inn hele saken, skaperordningen.

Teolog Arne Taxt skriver i dagens Dagen om samme tema. Hans lære er ikke i pakt med Skriften, men selv han forstår hva det dreier seg om når han skriver:

“Når ikke skapelsesfortellingene forteller hvorledes kvinne og mann ble skapt, er det nytestamentlige kvinnesynet sterkt svekket og for eksempel Jensens argumentasjon mot tjenestedeling styrket. Det spørs om ikke det er rett å la apostel-autoriteten vike i dette spørsmålet.”

Han tar sørgelig feil i konklusjonen, men logikken er menneskelig sett helt rett.