Manipulerende retorikk
Del
Dessverre blir eksemplene på teologisk relativisering og undergraving av bibel og bekjennelse fler og fler for hvert år i Den norske kirke.

Flere av oss husker vel presten Gyrid Gunnes i tjenestedrakt som eksplisitt ba (ber?) til Allah . Og nå vil biskop Halvor Nordhaug åpne for å lese fra Koranen i kirken . Alt i toleransens navn.

Men den toleranse , åpenhet og imøtekommenhet som er en kristen fordring i hverdagslivet skal naturligvis ikke trekkes inn i liturgien og i Guds hus under kirkelige handlinger; altså ved kirkelig- og gudstjenstemessig bruk av andre religioners tro og deres tekster.

For å legitimere den faktisk underminerende praksis av kristen tro og sannheten om Treenigheten og mennesket, så viser biskop Nordhaug tåpelig nok i dag – i et patetisk forsøk på legitimering – til Paulus på Areopagos hvor han tar opp grekerens ukjente gud i forhold til den sanne Gud.

Men det Nordhaug her passende nok hopper over er at Paulus´ bruk av andres hellige referanser og tekster absolutt ikke foregikk i et kristent hellig hus under gudstjenesten, eller i synagogen for den saks skyld.

Videre var bruket kun benyttet som eksplisitt kontrastering til sann kristen tro. Ergo blir dette bare manipulerende argumentasjon ad hoc fra biskopen.

I det godes navn, så er vi vitne til at Dnk sakte og sikkert oppløses innenfra, man ser mer og mer en tydelig en grøft mellom Guds Ord og Dnk sin posisjon qua Kristi kirke. Men denne grøften er de både svaksynte og blinde for internt. Det er vel derfor de så ofte faller i den.

Begreper som trosmessig sannhet og rett endrer faktisk innhold etter hva det kan benyttes til; ergo blir dette egentlig stort sett bare sekundærelementer for å legitimere noe annet ideologisk. Ergo finnes det heller ingen genuin teologisk sannhet å argumentere troverdig for lenger, bortsett da fra tidens store fyndord:

«Størst av alt er kjærligheten», hvilket benyttes som trumfkort og herskerteknisk grep mot enhver som våger å reise seg for å si at her pågår det teologi på feil kurs, det vil si vranglære. Både Kristus og de andre kjente personer fra NT var mer enn tydelige mot tendenser til avsporing og vranglære. I dag blir derimot slike innspill og rop om varsko sett på med harme og forakt. Man skal nemlig ikke komme her å forstyrre idyllen.

Det finnes øyensynlig ingen absolutte sannheter mer i Dnk, den historisk kritiske tekstbemøtningen under den postmoderne paraplyen har sakte men sikkert oppløst språket i kirken. Og dermed blir enhver tale om sannhet og virkelighet det samme som subjektive variabler.

Perspektivene, idyllen og toleransen betones mer og mer, også der hvor kirken bør og skal (!) fungere som en sunn motkraft. Fortsetter man denne kursen, så havner Dnk i en allmenn og teologisk relativisering som blir skjebnesvanger.

Men det er jo der de beklagelig nok allerede befinner seg:

Sannheten er at det faktisk er et spørsmål om det er for sent å snu kursen inn på rett spor igjen:

I en kirke hvor den guddommelige sannheten avgjøres ved flertallsbeslutninger fra legfolket og ledelsen år for år, så blir bibel, bekjennelse og tradisjon kun legitimerende garnityr avec.

Les også:

Koranen i kirken?  

Fire biskoper sier de har lest hele Koranen

Du bør lese Koranen

Bispemøtet advarer mot flerreligiøs fellesbønn  

Ingen kan tjene to herrer  

Hvor viktig er tydelige ledere i kirken?

Aftenposten-redaktør: – Storhaug har lykkes

Hege Storhaug og islamkritikk  

Foreslo koran-klipping for å starte en debatt

Storhaug vil sensurere Koranen og stenge moskeer

Koranen i kirken?

Koranen har ingenting i en kirke å gjøre  

den norske kirke,retorikk,teologi,koranen,bibelen,islam,kristendom,allah,gyrid gunnes,halvor nordhaug,bekjennelse,pål georg nyhagen,dagensdebatt.no,toleranse,liturgi,guds ord