Religion og vitenskap er ikke uforenlige
Jeg har en utfordring til tilhengeren av sterk scientisme.
Elin Sebjørnsen skrev i et debattinnlegg i Bergens Tidende at det er «håpløst gammeldags å tviholde på kristendommen».
Vel, jeg er fullstendig enig med Sebjørnsen i at det er svært gammeldags å holde fast på det kristne verdensbildet og kristne verdier, men det følger jo selvfølgelig ingenting av dette.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hjulet er også svært gammeldags, betyr det at vi skal kvitte oss med det? Absolutt ikke! Det å si at noe er gammeldags er ikke noe mer enn simpel observasjon.
Senere har både Magni Orheim Stoveland, Joar Helgaas og humanist Lars Alm hoppet inn i debatten. Lars Alm hevder at tro og vitenskap er gjensidig utelukkende.
Han hevder blant annet at religion baserer seg på utdaterte og uvitenskapelige fortellinger om verden, tro og viten er motsetninger, og det er bare gjennom vitenskapen vi får kunnskap om verden.
Jeg er uenig i alle disse tre påstandene, da de alle baserer seg på en feil forståelse av religion, tro, kunnskap og vitenskap. I denne teksten vil jeg fokusere på det siste punktet, nemlig forholdet mellom religion og vitenskap.
Denne innvendingen mot religion er ikke noe annet enn et tilfelle av scientisme.
Store norske leksikon definerer scientisme som posisjonen at «(spesielt) resultater spiller en avgjørende rolle for hva som er legitime filosofiske problemstillinger og hva som er den korrekte filosofiske metode». Scientisme kommer i ulike variasjoner, én sterk og én svak.
Den sterke scientisme hevder at det er kun den vitenskapelige metode som gir kunnskap, mens den svake hevder at vitenskapelig kunnskap står i en særstilling sammenlignet med annen type kunnskap. Jeg vil vise at det er ingen gode grunner til å adoptere verken sterk eller svak scientisme.
Jeg har en utfordring til tilhengeren av sterk scientisme: Vis eksperimentene og observasjonene du utførte i å komme frem til denne posisjonen. Dette er åpenbart umulig, og vi kan dermed slutte at posisjonen er selvunderminerende.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Dette betyr at dersom det skulle være slik at sterk scientisme er korrekt, så vil standpunktet undergrave seg selv, da det selv ikke kan legitimeres ved bruk av den vitenskapelige metode. Dette betyr at posisjonen er usann med nødvendighet.
Hva kan vi da si om den svake scientismen? Denne posisjonen sier at det er fint mulig å tilegne seg kunnskap utenom den vitenskapelige metode, men vitenskapelig kunnskap står allikevel i en særstilling. Men er dette riktig? Vurder følgende påstander:
1. «Atomer består av protoner, elektroner og nøytroner.»
2. «Det er galt å torturere småbarn for moro skyld.»
3. «Nidarosdomen er en vakrere bygning enn en kommunistblokk i Murmansk.»
4. «Dersom jeg teller 1, 2, 3 … kan jeg telle i det uendelige.»
5. «Dersom det er slik at påstandene p og q er sanne, så kan jeg slutte at p er sann.»
Hevder Lars Alm at jeg er mer rasjonell i å tro påstand 1, enn å tro påstand 2-5? Det virker jo fullstendig urimelig!
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Dersom vi er enige i at alle disse påstandene er eksempler på kunnskap, er det klart at de er eksempler på ulike typer kunnskap. Påstand #1 er et eksempel på vitenskapelig kunnskap, #2 moralsk, #3 estetisk, #4 matematisk og #5 logisk.
Det kan faktisk virke som at påstanden 2-5 er mer rasjonelle å tro enn påstand 1, da det er ingenting som står i veien for at vi senere på et eller annet tidspunkt vil kunne motbevise denne påstanden.
Det er da galt å hevde at vitenskapelig kunnskap står i en opphøyd stilling over annen type kunnskap. Det er dermed rimelig å hevde at svak scientisme ikke er korrekt.
Siden verken sterk eller svak scientisme er korrekt, kollapser mye Lars Alms innvending, da innvendingen forutsetter en versjon av scientisme.
Men la oss nå tenke at vi ønsker å vise at religion og vitenskap er uforenlige. Hva må vi da vise? To åpenbare strategier melder seg:
1. Et religiøst verdensbilde inkluderer påstander som er uforenelige med hva vitenskapen forteller oss. 2. Et religiøst verdensbilde evner ikke å redegjøre for de nødvendige antagelsene for det vitenskapelige prosjekt, og gjør dermed vitenskapelig kunnskap umulig.
Strategi #1 må begrenses til én spesiell religion. La oss ta for oss kristendommen. Her vil man vise at kristne er forpliktet av sin religiøse overbevisning til å tro at jorden for eksempel er bare seks tusen år gammel.
Det er helt riktig at det er mange kristne som hevder dette, men dette betyr ikke at alle kristne er forpliktet til å tro dette!
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det må man i så fall vise. Personlig mener jeg at denne strategien ikke funker, da de tilsynelatende konfliktene bare er overfladiske, og kan adresseres nokså lett.
Strategi #2 må forklares noe dypere. Det er ikke slik at vitenskap begynner på bar bakke. For at den vitenskapelige metodologi skal funke, og med dette menes det at den gir oss kunnskap, så må man ta utgangspunkt i en rekke antagelser.
Disse antagelsene er nødvendige for vitenskap. Det betyr at dersom én eller flere av disse antagelsene skulle vise seg å ikke være korrekt, vil simpelthen ikke den vitenskapelige metode funke. Hva er så disse antagelsene?
Her noen eksempler:
- Det eksisterer en verden utenfor meg selv som korresponderer med mine observasjoner og sanseinntrykk.
- Sannhet er objektiv. Det vil si at dersom noe er sant, så er det sant for alle og enhver, og for alle tider.
- Mine kognitive fakulteter (som fornuft, hukommelse, persepsjon etc.) er pålitelige, og kan gi meg kunnskap om verden.
- Den ytre verden er preget av regularitet. Det betyr at jeg kan tro at fremtiden i stor grad vil ligne på fortiden.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men hva er konsekvensene dersom én eller flere av disse antagelsene ikke er korrekte? Store deler av vitenskapen, om ikke hele, vil simpelthen kollapse.
Den vitenskapelige metode vil ikke være en pålitelig metode, og vil dermed ikke kunne gi oss kunnskap, og det vil heller ikke være rasjonelt å tro på vitenskapelige påstander.
Hvorvidt et religiøst verdensbilde vil være i konflikt med én eller flere av disse antakelsene, vil selvfølgelig avhenge av hvilken religion det er snakk om.
Dersom vi tar for oss kristendommen, er jeg personlig overbevist om at det ikke eksisterer noen konflikt mellom den kristne religionen og disse antagelsene.
Tvert imot! Disse antagelsene hører hjemme i det kristne verdensbildet!
