GALT SIGNAL: Vi er glade for at preses i Den norske kirke før landsmøtet i Ap sa at det å flytte abortgrensen vil være å gi et galt signal, men vi er dypt uenig med ham når han sier at fri abort frem til 12 uker tar dilemmaene en står overfor på alvor, skriver innsenderne.

Hva som glemmes

Når vi som kirkeledere og menigheter taler mot fri abort, påtar vi oss også en moralsk forpliktelse til å gi støtte og veiledning til å bære frem barnet, og å fremme disse kvinnenes sak i samfunnet.

Det har kommet mange nødvendige og viktige reaksjoner på flere partiers forslag om utvidelse av grensen for abort, fra 12 til 18 eller 22 uker. De ulike vedtakene på landsmøtene i Ap, MDG og SV har blitt kalt blant annet: «dramatiske», «rystende» og «nitriste».

Vi er glade for at preses i Den norske kirke før landsmøtet i Ap sa at det å flytte abortgrensen vil være å gi et galt signal, men vi er dypt uenig med ham når han sier at fri abort frem til 12 uker tar dilemmaene en står overfor på alvor (VL 16.04).

Artikkelen fortsetter under annonsen.

På lederplass kalte Vårt Land SVs abortvedtak «uetisk», men stilte ingen kritiske spørsmål til dagens abortlov (27.04). I en kommentar av avisens politiske redaktør er budskapet blant annet: selvbestemt abort er kommet for å bli (VL 29.04).

Det som forundrer oss er at en i denne debatten ser ut til å ha glemt, eller velger å overse, det mest vesentlige, nemlig fosterets menneskeverd. Verdien som menneske gjelder ikke bare etter uke 12, men fra unnfangelsen.

Vi mener at menneskets verdi er fastsatt og beskyttet av Skaperen selv. I Bibelen leser vi at det er Gud som har skapt oss: «Du så meg den gang jeg var et foster. I din bok er alt skrevet opp.

Mine dager ble dannet før en eneste av dem var kommet» (Salme 139,16). Jesus – som sann Gud og sant menneske – var selv et foster i Marias liv i ni måneder. Han har vist oss hvor høyt Gud vurderer menneskeliv, ved å gi sitt liv for at vi skal leve.

Legevitenskapen har lært oss hvordan fosterets utrolige utvikling er: Etter omtrent 21 dager etter befruktning, før moren vet at hun er gravid, begynner hjertet å slå. Etter seks uker har barnet anlegg til hjerne, øyne, ører og munn.

Dessuten har det lever og nyrer som blodet sirkulerer gjennom, uavhengig av morens blodomløp. Cirka sju uker etter befruktningen er fingeravtrykket ferdig utviklet og forblir uforandret livet ut.

10 uker ut i svangerskapet har barnet en hånd som ville kunne gripe om en gjenstand som ble lagt i den. Barnet reagerer også på smerte, berøring, kulde, lys og lyd. Fra nå av krever det bare næring, varme og omsorg for å vokse – på samme måte som etter fødselen.

For den kristne kirke skulle det bibelske menneskesynet være klart. Gud har gitt oss det femte bud, som forklares slik i katekismen: «Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke skader vår neste eller gjør ham noe vondt, men hjelper og støtter ham når liv og helse er i fare.»

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Selv om vi er glade for dyrs beskyttelse, er det merkelig at et fugleegg har større beskyttelse i norsk lovgivning enn fosteret i mors liv. Vi skulle gjerne se at mange reiser seg sammen i protest.

Ikke bare mot en utvidelse av abortgrensen, men mot dagens uetiske, inhumane og ugudelige lov, som tillater at mer enn 10.000 små menneskebarn mister livet hvert år, innenfor rammen av norsk helsevesen.

Vi er klar over at mange kvinner er presset og i stor nød på grunn av graviditeter som ikke var planlagt. De trenger all den hjelp og støtte de kan få.

Derfor, når vi som kirkeledere og menigheter taler mot fri abort, påtar vi oss også en moralsk forpliktelse til å gi støtte og veiledning til å bære frem barnet, og å fremme disse kvinnenes sak i samfunnet. Fedrene, som ofte blir satt på sidelinjen, trenger også støtte.

Å ta livet av de små barna er ingen god løsning på utfordringene. Det finnes andre alternativ som ivaretar menneskeverdet for de aller minste og svakeste blant oss. Det er vårt ansvar – og politikernes.