Bør vi la fostre kveles?

Det foreslås nå fra politiske partier å utvide tidsrammen for selvbestemt abort. Noen har foreslått 18, mens andre vil ha grensen ved 22 uker. Såvidt jeg har forstått betyr abort så langt ut i graviditeten at man må føde på vanlig måte. Så legges fostret til side for å dø.

Sykepleiere har fortalt at det er svært belastende å måtte se på et menneskefoster som desperat gisper etter luft og etterhvert blir kvalt fordi lungene ikke er ferdigvokst enda.

Politikere argumenterer med at det er en belastning for den gravide å møte i en nemnd for å få veiledning før en abort innvilges. Men nå flyttes altså belastningen over på de ansatte i helsevesenet istedenfor, de har som kjent mistet reservasjonsretten.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Med all den kunnskap vi har i våre dager og med alle de muligheter vi har for prevensjon, både mot kjønnssykdommer og uønsket graviditet, så burde det vel ikke være nødvendig med ca 12.000 aborter årlig.

Jeg synes vi har fått store blindsoner for de etiske implikasjoner som abortpraksisen innebærer. Vi risikerer f eks å få smuglet inn et menneskesyn som jeg trodde ble nedkjempet under den 2. Verdenskrig.

Senaborter ble i sin tid innført med henvisning til fosterskader som er uforenlig med liv. Men hvis grensen for selvbestemt abort blir utvidet, så vet vi kanskje ikke helt hvor vi havner.

I Danmark blir det f eks nesten ikke født barn med Downs syndrom lenger, selv om dette ikke er en livstruende tilstand.

Jeg vet om sivilisasjoner som har gått til grunne fordi de ofret sine barn til avguder. I våre dager er det en risiko for å ofre vår medmenneskelighet på bekvemmelighetens akter.

Det er betegnende at man nå må spørre om aborterte fostre blir bedøvet/neddopet, eventuelt hvorfor det er viktigere å bedøve gjess som slaktes, enn det er å bedøve dødsdømte fostre.

Les også
Spørsmålet om abort slo ned i magen min som en knyttneve
Les også
Biskop Fykse Tveit taler med to tunger
Les også
– SVs abortforslag er heilt grotesk