RETTFERDIG: Ho Feng-Shan døde
...
RETTFERDIG: Ho Feng-Shan døde i 1997. I 2001 ble han beæret av staten Israel som «Righteous Among the Nations». Foto: Wikimedia Commons
debatt
Kineseren som reddet jøder
Del
Mange har hørt om Raoul Wallenberg, den svenske diplomaten som under krigen berget mange tusen ungarske jøder ved blant annet å utstede «svenskepass» til dem. Men Kina hadde Ho Feng-Shan, som bidro sterkt til at flere tusen jøder ble berget ved å utstede reisepass til dem.

Svært mange har hørt om Raoul Wallenberg, den svenske diplomaten som under andre verdenskrigen berget mange tusen ungarske jøder ved blant annet å utstede «svenskepass» til dem. Det finnes også lignende historier, der verken Sverige eller Ungarn var involvert, men der resultatet ble det samme; mange tusen jøder ble reddet.

Vi har tidligere skrevet om den japanske diplomaten Chiune Sugihara (1900–1986) som var stasjonert i Kaunas i Litauen fra slutten av 1930-tallet og fram til sommeren 1940, og som utstedte visa til mange tusen jøder som flyktet østover, og unnslapp Holocaust.

Kina har også sin «Wallenberg», skjønt veldig mange sammenligner Ho Feng-Shan (1901–1997) mest med Oscar Schindler, bedriftslederen i Krakow som berget ca 1200 jøder ved at de fikk arbeide i fabrikken han ledet.

Men uavhengig av hvem man sammenligner dem med, så har japaneren Sugihara og kineseren Ho svært mye til felles. De bidro sterkt til at flere tusen jøder ble berget ved å utstede reisepass til dem. De handlet begge i strid med instruks fra sine overordnede. Og de handlet begge sterkt i samsvar med sin samvittighet og sitt moralsk-etiske kompass. Begge ble etter hvert beæret av staten Israel som «Righteous Among the Nations» (en rettferdig mellom folkeslagene).

Hvem var så denne Ho som i unge år også hadde nær kontakt med Det Norske Misjonsselskap?

Han ble født 10. september 1901 i byen Yiyang i provinsen Hunan i Kina. Han kom fra en fattig familie. Faren døde da han var sju år gammel. Med flid og hard innsats kom han inn på Yali-skolen i provinshovedstaden Changsha og senere på Yale-in-China University.

Som 25-åring reiste han til München og fikk sin doktorgrad i politisk økonomi i 1932 ved Ludwig-Maximillian-universitetet. Han ble diplomat og ble først stasjonert i Tyrkia. Men fra 1937 ble han beordret til Wien i Østerrike som generalkonsul. Der var han til han ble kalt hjem sommeren 1940. Senere hadde han ambassadør-stilling for sitt hjemland i en rekke land.

Men fra 1949 representerte han den kinesiske republikken, altså Taiwan og Chiang Kai-shek. Derfor måtte han også flytte fra Kina til Taiwan. Som pensjonist slo han seg ned i San Francisco i California, USA. Han døde 28. september 1997, 96 år gammel.

Østerrike ble som kjent inntatt av nazi-Tyskland i 1938. Skulle man forlate landet etter det, noe store deler av den jødiske befolkningen desperat ønsket, trengte man et emigrasjonsbevis, for eksempel et utenlandsk visum.

Mot sine foresattes vilje begynte Ho å utstede visa til jøder til Shanghai. Shanghai ble valgt fordi det var et jødisk miljø fra før og ikke minst fordi Shanghai var en «frihavn» som ikke forlangte noe visum for å komme inn. På den tiden var det knapt nok noen andre byer eller land som tok imot flyktende jøder på slike vilkår.

Noen av jødene som fikk hjelp til å flykte av japanske Sugihara, tok seg til de nederlandske koloniene Curacao og Hollandsk Guiana (nå Surinam). Med visum fra Ho hadde man bare én mulighet, Shanghai. Kanskje bidro Ho til å berge så mange som 5000 jøder ved visaene han utstedet. I en bakgrunnsreportasje fra CNN antydes det at det kanskje var titusener. Det stemmer trolig ikke. Men det eksakte tallet får vi neppe noen gang vite.

Ho Feng-Shans overordnede var ambassadør Chen Jie som var stasjonert i Berlin.

Det er noe av en gåte at Hos visapraksis ikke lekket ut mens utstedelsene pågikk over bortimot to år. For det gjorde den ikke, ellers hadde praksisen blitt stanset umiddelbart. En annen teori er at praksisen var kjent hos Hos foresatte, men at de så gjennom fingrene med det. Ho selv holdt dette hemmelig både i disse kritiske årene, mens andre verdenskrigen pågikk og i alle årene etterpå.

Ja, selv gikk han i graven med kunnskapen om hva han selv hadde bidratt med. Han var i følge datteren Manli Ho ikke typen som løftet frem det han selv hadde gjort. Men kanskje det også var en såpass sensitiv historie at Ho tidde med den, i alle fall så lenge han var ansatt av det som i 1949 ble til den kommunistiske folkerepublikken Kina.

At han som pensjonist slo seg ned i USA har sannsynligvis også å gjøre med at han i de siste tjenesteårene var ambassadør for Taiwan. Datteren hans skriver at han i de årene han var i tjeneste for Taiwan, gjorde mye for å tale republikken Kina (Taiwan) og Chiang Kai-sheks sak.

Da familien gikk gjennom farens papirer etter hans bortgang, oppdaget de at det var skrevet bare lite grann i noen dokumenter om visaene fra perioden 1938–40. Manli Ho brukte deretter flere år for å finne ut mer om hva faren hadde gjort for jødene i disse to avgjørende årene. Derfor har denne historien ikke vært kjent før i senere tid.

En av dem som fikk et slikt Shanghai-visum, var Eric Goldstaub. Både han og 19 andre i hans slekt fikk visa av generalkonsul Ho. Goldstaub har fortalt at de hadde banket på døren til en rekke ambassader i Wien, men ingen kunne gjøre noe. Ikke fordi de var spesielt i mot jødene. Det var de ikke. De fleste innså at jødene trengte hjelp.

Men de var redde for represalier hvis de gjorde noe som vekket nazi-okkupantenes vrede. – For en overraskelse det da var å banke på døren til generalkonsul Ho. Her ble vi vennlig mottatt med et smil og et viktig budskap: Ta med dere passene og kom tilbake, så skal vi gi dere visa slik at dere kan reise til vårt hjemland i trygghet. Slik husket Eric Goldstaub møtet med Ho og ambassaden. Goldstaub døde i 2012, 91 år gammel.

Det hører med til historien om Ho og ambassaden i Wien at de måtte finne nye lokaler, fordi det viste seg at en jøde var medeier av bygningen der Kina leide rom til sin ambassade. Det gikk jo ikke an, ifølge naziokkupantene. Men Ho lot seg ikke knekke av dette. Han fikk åpnet et kontor et annet sted, som han betalte for av egne penger. Og herfra fortsatte han å utstede visa.

– Det var slik han var, sa datteren. – Han hadde sine prinsipper, han var strukturert og med høy integritet.

I 2015 ble det satt opp en minnetavle i Wien, til minne om både den kinesiske ambassaden og særlig Ho Feng-Shans innsats.

Vi skal se litt på Shanghai, og hvorfor Ho Feng-Shan tenkte at det var den beste hjelpen han kunne gi til jødene – visum til Shanghai. Men først blar vi tilbake til hans helt unge år.

Da faren døde, var vesle Ho bare seks-sju år gammel. Moren slet med å kunne forsørge barna. Ho kom da til Det Norske Misjonsselskaps (NMS) stasjon på Taohwalun i provinsen Hunan. NMS hadde sitt hovedsete nettopp i Yiyang, i perioden 1902–1949, altså byen der Ho ble født og vokste opp de første årene. I mange år etter 1949 var det ikke kontakt mellom Yiyang og NMS.

Men i 1981 fikk daværende Østensekretær Egil Eggen anledning å besøke byen. Etter dette har det blitt noe mer kontakt. Folk fra NMS har besøkt Yiyang og en delegasjon fra Yiyang har vært i Stavanger og Norge.

Det var norsk misjon som bekostet at Ho kunne gå på skole på Yale-in-China-university, som er en avlegger av prestisjetunge Yale University i USA. Men ikke bare det. Fra han var sju år ble familien forsørget av NMS. Dette og mer til står å lese på et minnemonument som er reist i Yiyang. Det var nok et ønske fra flere at Ho skulle utdanne seg innen medisin. Doktor Volrath Vogt var en av disse som pushet i denne retningen. En ektefødt kineser som var lege, ville passe helt ideelt inn ved et misjonssykehus! Det heter seg at dr. Vogt ble skuffet da Ho valgte en annen retning.

Men senere (1948) hadde de brevkontakt og skuffelsen ble omgjort til glede og stolthet. Da var Ho blitt ambassadør i Egypt. Og han sendte 400 kinesiske dollar som trolig var en betydelig pengesum den gangen. Dette var ment som en slags tilbakebetaling for det misjonen hadde gjort for ham og familien hans da han var liten.

Og Ho lovet også å støtte NMS sine prosjekter på Taohwalun. Det gjorde han helt sikkert, så lenge det varte. For etter opprettelsen av den kommunistiske folkerepublikken Kina i 1949, måtte NMS, og alle andre misjonsorganisasjoner, forlate landet. Alle institusjonene ble overdratt til den lutherske kirken.

Kristin Fjelde Tjelle og Silje Dragsund Aase som begge er tilknyttet VID og NMS, forteller at Ho har en høy stjerne i hjembyen. Det er ikke bare et minnemonument som er reist, men det er åpnet en utstilling relativt nylig der hans innsats for å berge jødene står sentralt. At han hadde nær kontakt med norsk misjon synes ikke å forstyrre dette.

Det er full åpenhet om at han gikk på NMS sin skole, og at han senere ble sponset av legemisjonærer da han tok høyere utdannelse.

At kontakten mellom Yiyang og NMS og Stavanger fortsatt er intakt, fikk vi et bevis for i starten av covid-19-pandemien. Da mottok Stavanger by en last med 30.000 kirurgiske ansiktsmasker, med tanke på pandemien som etter hvert rammet oss alle, i alle land.

Yiyang hadde klart å få tak i flere masker enn de trengte, og i sin takknemlighetsgjeld bestemte de å sende en stor ladning til Stavanger – som takk for all hjelp de hadde fått i sin tid, fra Stavanger og NMS. Den 18. mars i fjor kom det et brev om dette som var signert partisekretær i Yiyang, Qu Hai. Det var mange som fikk det samme brevet, Misjons- og diakoniarkivet ved VID, Stavanger kommune, Utenriksdepartementet – og Dagfinn Høybråten.

Høybråten er etterkommer etter Jørgen Edvin Nilssen som var misjonslege og arbeidet ved sykehuset i Yiyang. I brevet starter Qu Hai med dette kinesiske ordtaket: Sanne venner kjenner ingen grenser!

En snakker gjerne om tre bølger når det gjelder jødisk innvandring til Shanghai. Den første dekker tidsrommet 1840–1920. De fleste av de som kom de første tiårene, hadde bakgrunn i Irak eller India. Noen av disse slo seg opp med handel og industri. Store bygninger ble reist, og handelshus og industriforetak ble etablert. På 1870-tallet ble også den første synagogen bygget – Beth El-synagogen. Denne ble en forløper for Ohel Rachel-synagogen som ble etablert i 1920.

Åpningen av Ohel-synagogen med plass til 700 mennesker markerte også slutten av den første innvandringsbølgen. Senere ble det reist seks synagoger til i Shanghai. To av disse eksisterer fortsatt. En av dem som synagoge, den andre er omgjort til museum.

Den andre bølgen av jødisk innvandring dekker perioden 1920–37. Da er det i hovedsak russiske jøder som trekker østover, i kjølvannet av den russiske revolusjonen i 1917. Mange russiske jøder reiste direkte til Shanghai. Men ikke få flyktet først nordøstover til byer som Harbin, Tianjin eller Dalian.

Men da japanerne okkuperte Manchuria i 1931 var det mange av disse som reiste videre til Shanghai. Så mange som 4–5000 russiske jøder ankom Shanghai i denne perioden. De fleste av disse var fattige, mens flertallet av de indiske og irakiske jødene som hadde bodd i Shanghai i flere årtier, var relativt velstående. Noen utfordringer var det å finne gode samarbeids- og samværsformer med ulik kulturell, språklig og politisk bagasje, selv om de hadde det felles at alle var jøder og alle hadde et beskyttelsesbehov.

Den tredje bølgen kom i årene 1938–1952, blant annet som et resultat av Ho Feng-Shan sine reisepass. Til sammen ca 20.000 jøder kom til Shanghai før, under eller etter andre verdenskrigen, de aller fleste av dem fra sentral-Europa. Noen av jødene som fikk reisepass fra japaneren Sugihara, stoppet også en periode i Shanghai.

Men de fleste av disse dro videre til andre land, ikke minst Australia. Det var også noen få av de som fikk reisepass av Ho som reiste videre, men de aller fleste slo seg til i Shanghai.

I 1937 invaderte japanerne Kina. De hadde dermed også makten over Shanghai. Mange av jødene kjente nok på en del frykt for hva dette kunne komme til å innebære. Men i det store og hele lot japanerne jødene i Shanghai styre med sine egne saker og leve i trygghet.

Derfor var også Ho Feng-Shan overbevist om at det var trygt for jødene i Østerrike og Tyskland å reise til Shanghai. Etter hvert blomstret det jødiske miljøet opp med både kultur, idrett, industri, foruten de mange synagogene som dekket de ulike jødiske retningene. Etter hvert utkrystalliserte dette seg til en irakiskpreget og en russiskpreget synagoge.

Den ene synagogen er nå altså omgjort til museum – Shanghai Jewish Refugee Museum. Dette skjedde i 2007, i en bydel som heter Hongkou. Det var i denne bydelen at jødene bodde, det som oftest blir kalt for Shanghai ghetto. Direktøren for museet, rabbi Shalom Greenberg, sier at den historien som er blitt fortalt om jødene og Holocaust, handler om alle dem som døde.

Historien til de overlevende er nesten ikke blitt fortalt! Greenberg sier også at Kina ikke var eller er preget av antisemittisme. – Her kan man som jøde gå trygt i gaten, selv om det skulle gå to personer bak deg som sier til hverandre: Foran oss går en jøde.

Ingen av dem som kom til Shanghai som flyktninger under andre verdenskrigen, lever lenger eller bor i Shanghai. Men i 2021 teller antall jødiske beboere i Shanghai ca 2.000. Flesteparten av disse er etterkommere av flyktninger fra krigsårene.

Kurt Wick var østerriksk jøde som reiste til Shanghai. Han uttalte nylig som 83-åring: Hvis jeg ikke hadde fått denne muligheten, ville jeg blitt til aske i Auschwitz, slik skjebnen var for resten av min familie.

debatt,kina,jøder,paul odland,raoul wallenberg,ho feng-shan,ungarn,chiune sugihara,det norske misjonsselskap,kristin fjelde tjelle,auschwitz