ungdommer: Ungdommene kan ikke
...
ungdommer: Ungdommene kan ikke få en lapp med et nummer til en voksen i menigheten når de skal reise etter sommerferien. Denne relasjonen mellom ungdom og voksen må etableres lenge før de skal reise. Dette kalles menighet, skriver Oskar Hadland (bildet). Foto: Privat
debatt
Fra ungdom til ung voksen
Del
På et tidspunkt i et ungt menneske sitt liv burde de oppleve at noen voksne, som ikke er deres foreldre, knytter tett kontakt med dem. 

Overganger kan komme i mange former og fasonger. De kan komme brått og overraskende og de kan komme gradvis.

Man kan observere en overgang på avstand, og man kan delta aktivt i den. Blant flere kritiske overganger i et menneskes liv, er den fra ungdom til ung voksen. Du inviteres nå til å delta i den overgangen, som kommer brått på dersom man ikke følger med.

I de fleste kulturer blir ulike overganger markert på ulikt vis. I Vesten er disse overgangene korte til sammenlikning med riter og ritualer som kan finne ulike steder i eksempelvis Afrika og Latin-Amerika.

Målet er å markere at man går fra en tilstand eller status til en annen (Bertelsen, 2021). Vi kjenner jo også overgangsritualer som dåp, konfirmasjon og bryllup i vår egen kultur. Men en nord-kenyansk gutt som skal følge den tradisjonelle veien til å bli mann, har andre assosiasjoner til ordet overgangsritual enn kaker og festtaler.

Overgangen kan vare i 15 år for en ung samburu. Han skal blant annet lære seg å takle vanskelige situasjoner, forstå regler og skikker i samfunnet og få tak i mat selv. Dette ved hjelp av to generasjoner eldre menn (Lilleslåtten, 2017).

I hverdagen til 19 år gamle Jumo og Omondi i Kenya kan vi kanskje klare å visualisere hvordan teorien om de tre fasene i overgangsriter utspiller seg. Seperasjonsfasen – å bli ført bort fra samfunnet, liminalfasen – mellom to faser, og reintegrasjonsfasen – tilbake til samfunnet (Bertelsen, 2021).

Men hva om vi prøver å se for oss hvordan dette ser ut i livet til en norsk 19-åring? Hva om de tre fasene også gjør seg gjeldende når 19 år gamle Theodor skal reise fra hjembygda si etter videregående? At vekkerklokka ringte kl. 07.00 for at han skulle rekke skolen er ingenting, mot at den nå går av kl. 05.30 fordi han må rekke å vaske rommet på kasernen.

Før han ikke skal få ferdigsmurt niste med mellomleggspapir av mamma, men må smøre sin egen mat i en matsal sammen med to hundre andre livredde, vernepliktige 19-åringer. Og vennene han nå skal få tar ikke til takke med selvsagte halvsannheter. De han nå møter er armert med tungt skyts og stiller flere spørsmål enn Theodor tror troen hans kan tåle.

Avskåret fra omverdenen sitter nå Theodor på en kaserne langt, langt nord i Norge. Hverdagen er totalt forandret, og man kan vel trygt si at han på så mange måter er ført bort fra samfunnet. Separasjonsfasen er et faktum.

Tiden vil vise om det er i løpet av dette året eller når året i Forsvaret er ferdig at Theo havner i liminalfasen. På ett tidspunkt vil han oppdage at han er mellom to faser. Og så vil han lande på den ene eller den andre siden.

Enten holder han fast ved det han kom fra, og erfaringene fra tiden på grensen gjorde han sterkere. Eller så kommer han tilbake til samfunnet med en ny retning i sine tanker om livet og verden. I liminalfasen blir vi fort sårbare og lette å skade (Wæhle, 2018). Og i denne fasen kan din ungdom allerede ha vært og kanskje befinner den seg der nå. Men en ting som er ganske sikkert, er at når ungdommen reiser fra sitt hjemsted så går hun eller han inn i en slik fase.

Hva om ungdommene som reiser fra bygder og byer de er vokst opp i hadde fått med seg «et lite stykke Flekkefjord, Herøy, Meløy, Rognan» når de flyttet? Og hva skulle så dette lille stykket være? Jeg tror ikke de trenger en pins med kommunevåpen eller tøfler fra den lokale broderistua. Vi må sende med dem en trygghet og en frimodighet som gjør at de ringer hjem når presset rundt dem øker. De trenger noen andre enn sine foreldre å ringe til.

Mamma og pappa kommer de til å ringe og gråte for uansett. Når vanskelige spørsmål dukker opp, dumme situasjoner utspiller seg, svik og urettferdighet rammer, redsel og angst ødelegger nattesøvnen – da trenger våre ungdommer noen som de vet står på sin side i ringen. Hva om vi utfordret de over «en viss alder» i menighetene våre til å ta denne oppgaven på alvor?

Jeg forstår at en slik «ordning» tar tid å innarbeide, så derfor vil jeg kalle det en kultur, og ikke en ordning. Ungdommene kan ikke få en lapp med et nummer til en voksen i menigheten når de skal reise etter sommerferien.

Denne relasjonen mellom ungdom og voksen må etableres lenge før de skal reise. Dette kalles menighet. Det kalles ungdomsarbeid. Vi kan kalle det mentoring.

Uansett, det starter med hvordan menigheten forholder seg til sine unge. Og på et tidspunkt i et ungt menneske sitt liv burde de oppleve at noen voksne, som ikke er deres foreldre, knytter tett kontakt med dem.

Fordi vi vet at på et tidspunkt trenger den unge personen et anker plassert på stødig grunn, fordi det kommer til å røyne på. Og vi vet alle at når det røyner på, så får det briste eller bære. Og dersom mangelen på kontakt med slike som deg over 30 år var grunnen til at det bristet, så syns jeg du skal reflektere over om du kan gjøre deg tilgjengelig på en annen måte i fremtiden.

Denne overgangen har vi til enhver tid 16–19 år på å forberede oss på. La det være en oppfordring til å tenke på hvordan du og din menighet kan forberede dere på å sende ungdommer fra dere.

Referanser: https://snl.no/liminalitet, https://snl.no/overgangsriter, https://kjonnsforskning.no/nb/2017/11/brutal-vei-fra-gutt-til-mann-i-nord-kenya

debatt,ungdom,oskar hadland,frikirken,kenya,frimodighet