Om nye begynnelser

Kanskje er det siste gang i vår tidsalder vi får en slik mulighet til så mange nye begynnelser.

Vi har ventet lenge på at livet skal bli #postpandemi. Det begynner å nærme seg nå.

Britene ligger foran oss i løypa med å vende tilbake til en ny normal etter en lang og tøff lockdown.

Der skriver avisene både om blide mennesker som møtes igjen og om Covid-angst, frykt for å vende tilbake til samfunnet. Kan det være slik at til tross for lengselen vår, så har vi allerede vent oss til tilværelsen slik den har blitt?

Blir det virkelig fint å komme på kontoret igjen hver dag? Eller vil jeg savne skjerm, tilbaketrukketheten ved å bare se bilder av de andre, slippe å kjenne den innestengte luften i et møterom, merke irritasjonen til et annet menneske eller nedstemtheten som kanskje lot seg skjule på skjerm, men som påvirker et fysisk møte selv om den er uten ord?

Hvis du bor i andre deler av landet har kanskje tilværelsen din vært ganske normal lenge nå. Vi som bor i Oslo har det ikke slik.

De fleste av oss har ikke tatt trikk eller buss annet enn når vi må. Hva skjer nå? Vil jeg trives med å ta trikken ned til byen? Eller blir det for fullt, for tidkrevende, for masete å rekke den trikken på morgenen?

Snart åpner kanskje gudsrommene i Oslo igjen. Resten av landet er på vei mot normaliteten igjen.

Kirka har vært stengt i Oslo i mange måneder. Men jeg har gått dit når lokalkirka har vært åpen.

Et gløtt inn i gudsrommet, ingen gudstjeneste, men et taust tilbud om å komme inn, tenne lys, få nattverd. Disse månedene har kirkerommet bare hatt stillhet å by på. Men jeg har vent meg til den stillheten nå.

Jeg liker å komme alene inn i kirken, se nattverden satt opp på et enkelt bord, høre pianospill eller orgel, gå fram og få nattverd, sette meg i tomme benkerader etterpå.

Fellesskap blir flott! Men hva med stillheten, forsvinner den igjen? Og hva skjer når stillheten forsvinner? Blir det status å ha det overbooka og stressende? Blir det plass til roen vi, jeg, har opplevd deler av pandemitiden nå? Ja, jeg gleder meg til samfunnet åpner opp igjen. Men jeg setter også pris på noe av det jeg har fått denne tiden da livet har vært langsommere.

Hva venter du på? Hva former seg for deg i ditt liv som du ser fram til med forventning? Kanskje er fellesskap med andre din eneste lengsel. Kanskje drømmer du om å reise rett til Roma. Kanskje venter du intenst på kjæresten du har chattet med på avstand så lenge nå.

Hva vil du ta imot med glede i ditt liv når vi går over i postpandemiperioden? Klemmene fra venner? De våte nevene til snørrete barnebarn? Sitte tett på en konsert? Gå på teater? Gå på gudstjeneste, synge sammen på møte?

Jeg spør ikke for å få svar. Jeg spør fordi spørsmålene vi går rundt med er svar i seg selv. Det vi lengter etter, venter på, viser oss hva som er viktig for oss.

Stillheten er det jeg tror jeg vil savne. Samtidig som jeg ønsker fellesskapet velkommen i livet mitt igjen.

Vi har blitt frarøvet mye av det vi kjente. Men lengslene våre er veivisere. Hva er viktig for oss nå? Hva lengter vi egentlig etter? Hvor er Gud hen i disse lengslene? Har Gud blitt fjern uten fellesskapet? Eller har Gud blitt det eneste viktige og nære nå?

Og hvordan skal vi møte hverandre på arbeidsplassen når vi er tilbake på jobben for fullt fysisk? Møter vi hverandre med fasader og avstanden vi har vendt oss til gjennom skjermlivet vi har levd nå?

Eller med de oppriktige spørsmålene: hva er viktig for deg nå? Hvor tøft har du egentlig hatt det? Eller har tida faktisk vært finere for deg dette året enn noen gang før? Har du lurt på hvor Gud er hen? Eller har du fått en fornyet tro? Er du den samme? Eller har verdiene dine forandret seg? Hvem du er? Hvor du vil hen nå?

Det er ingen feil eller riktig svar på hvordan vi skal ha opplevd eller opplever pandemitida. Men oppriktige svar skaper nye retninger i relasjoner.

Kanskje er det siste gang i vår tidsalder vi får en slik mulighet til så mange nye begynnelser.

Snart møtes vi igjen. Og da har vi alle disse tingene å snakke om. Så er det opp til oss hva vi velger å hente fram av oss selv og i møte med andre i de nye begynnelsene som snart tar til nå.