Folkemordet som aldri tar slutt

Fredsavtalen har ikke lettet på trykket for armenerne. De opplever i dag, flere måneder etter at krigen skulle være over, en fortsettelse av hatretorikken og rasismen fra aserbajdsjanske myndigheter.

I november 2020 mot slutten av krigen i Artsakh (Nagorno-Karabakh) viste satellittbilder at det store skogkledde området som omgir byen Shushi stod i brann.

Denne brannen kom som et resultat av store mengder hvitt fosfor som aserbajdsjanske bombefly sendte nedover de skogkledde fjellsidene av byen, og den spredte seg raskt til hele området.

Viktige økosystemer, truede dyrearter som den kaukasiske leoparden, elver og grunnvann ble forgiftet og destruert. Mennesker ble levende brent. Mennesker som i sin fortvilelse over bombingen av Stepanakert og Shushi hadde gjemt seg i skogen. De som overlevde hadde store og omfattende brannskader.

Aserbajdsjan med støtte av sin allierte Tyrkia skydde ingen midler i angrepet på armenerne i Nagorno-Karabakh.

Krigsforbrytelser var daglig kost for både sivile og for forsvarsstyrkene. Den 8. november falt Shushi, men armenerne fortsatte å slåss for sitt hjemland. Fullstendig kaos rådet på sosiale medier. Armenere verden over nektet å innse at slaget om Shushi var tapt. Begge sider i krigen la frem motstridende beskjeder.

Armenia var i ferd med å tape hele Artsakh. Aserbajdsjan kunne mest sannsynlig ha gjort rent bord.

En som innså faren for et nytt folkemord, var den russiske presidenten Vladmir Putin. Den 9. november innkalte Vladimir Putin Armenias president Nikol Pashinyan og Aserbajdsjans president Ilham Aliyev til nettmøte. For å redde stumpene av Artsakh og den resterende befolkningen fra utslettelse, sørget han for en fredsavtale.

Nok liv hadde gått tapt. Det fantes ingen muligheter for å slå Aserbajdsjan tilbake. For Armenia var dette et sviende nederlag, og fredsbetingelsene var harde å svelge.

24. april nærmer seg. Dette er datoen armenere og folkemordforskere verden over minnes hvert år som begynnelsen på folkemordet på armenerne. Det har nå gått intet mindre enn 106 år siden flere hundre armenere i ledende stillinger ble hentet ut av sine hjem ved midnatt og brutalt drept etter ordre fra det daværende ottomanske rikets forvaltning.

De fleste ledende armenere ble hengt på torget i de store byene som en symbolsk start på det som var i ferd med å skje: Den planlagte masseutryddelsen av flere enn 1.5 millioner armenere fra sitt hjemland.

Dette var et nøye planlagt folkemord etter definisjonen av begrepet folkemord, vedtatt unisont av FNs generalforsamling i 1948. På samme måte som Adolf Hitlers utryddelsesmaskineri, sørget ottomanske styresmakter for en systematisk utryddelse av enhver armener i løpet av noen få år. Ikke en eneste armenere skulle spares. Uskyldige mennesker ble sendt ut på ørkenvandringer i hundretusenvis.

De måtte vandre i stekende sol uten vann og mat til de segnet om og døde. Titusenvis led drukningsdøden i Svartehavet da ottomanske soldater sendte dem på havet i store båter, som de fulgte etter og lagde hull i skroget. De få som klarte å svømme i land ble brutalt drept da de kom seg opp på stranda. Eksemplene er mange.

Resultatet var at omtrent hver eneste armener forsvant fra sitt hjemland som strakk seg fra Kaukasus til Middelhavet. I dag er det ikke spor av noen som helst armensk kultur i Tyrkia. Et hvert lite minnesmerke, en kirke, en bygning eller et kloster har brutalt blitt jevnet med jorden. Den siste fasen av folkemordet er gjennomført:

Total destruksjon av alt som kan minne om at området en gang besto av en annen befolkningsgruppe enn nåtidens. Et eksempel av flere som Tyrkia og Aserbajdsjan har benyttet seg av i andre områder de har inntatt. For eksempel Kypros, Nakhitsjevan og Nagorno-Karabakh.

Under kamphandlingene i Nagorno-Karabakh høsten 2020 uttrykte IAGS (International Association of Genocide Scholars) stor bekymring for Tyrkia og Aserbajdsjans handlinger mot armenerne i enklaven. Dette handlet både om teppebombing, bruk av hvitt fosfor, illegal rekruttering av hundrevis av leiesoldater og ikke minst retorikken til de to presidentene, Alyiev og Erdogan.

Invasjonen og krigshandlingene i Nagorno-Karabakh, der altså Tyrkia og Aserbajdsjan gikk til angrep på Nagorno-Karabakh med krigsmaskiner, der de brukte alle mulige lovlige og ulovlige midler, ble avsluttet 10. november 2020 etter at Russland og Vladimir Putin altså tvang fram en skjør fredsavtale mellom de to partene.

Fredsavtalen har ikke lettet på trykket for armenerne. De opplever i dag, flere måneder etter at krigen skulle være over, en fortsettelse av hatretorikken og rasismen fra aserbajdsjanske myndigheter. 270 armenske krigsfanger, inkludert flere sivile, blir nektet utlevert til sine armenske familier.

I aserbajdsjansk retorikk blir disse beskyldt for å være terrorister og spioner. Human Rights Watch rapporterer stadig om alvorlige psykiske og fysiske overgrep mot krigsfangene. Ombudsmannen for menneskerettigheter, Arman Tatevoyan slår fast at ingen av krigsfangene er terrorister eller spioner, og at det har tikket inn rapporter om halshugginger, bortføring av sivile, fullstendig destruksjon av armenske minnesmerker i områdene Aserbajdsjan overtok.

Når man nå kan lese at president Alyiev av Aserbajdsjan har åpnet en minnepark for seieren i Nagorno Karabakh der beslaglagt krigsmateriell og avdøde armenske soldaters eiendeler stilles ut sammen med mannekenger som på en ydmykende måte viser armenernes tap, må man stille seg spørsmål om folkemordet på armenerne hører historien til, eller om det fortsatt pågår.

Når Alyiev under feiringen av seieren i Nagorno-Karabakh uttrykte at «kampen ennå ikke er over» fordi Zangezur, Sevansjøen og Armenias hovedstad Jerevan egentlig er områder som tilhører Aserbajdsjan, er det ikke lenger noen tvil. Den aserbajdsjansk-tyrkiske alliansen fornekter ikke bare at folkemordet i 1915-1920 fant sted. Det levnes liten tvil om hvilke ambisjoner som ligger bak denne typen utsagn.