Krigserklæring mot olje- og gassindustrien

Emma Løvås Akyeampong sitt innlegg i Dagen 16. april var en grei oppsummering og bekreftelse på hva som dessverre ligger i KrF sitt programforslag.

Vi som jobber i oljeindustrien, har lenge kjent på en uro. Den ene politiske organisasjonen har overbydd den andre for å kneble norsk oljeindustri og dem som har bidratt.

Nå er det KrF sin tur til å klinke til i noe som oppfattes som et «race to the bottom»!

I Akyeampong sin verden, brennes all olje og gass med store Co2-utslipp. Hun glemmer at mye olje og gass brukes blant annet til å produsere svært lette og sterke materialer for det grønne skiftet.

Glemt er industrien sine store ambisiøse mål for utslippskutt. Glemt er også vår egen regjerings massive satsing på Co2-fangst (Langskip) som har potensiale for storstilt eksport av blå hydrogen med null utslipp.

Den grønne teknologien trenger stor økonomisk hjelp under utvikling, uttesting og utbygging. Mye av satsingen vil definitivt lykkes, men noen løsninger vil feile. Som eksempel vil jeg trekke frem vindkraft, som nå opplever et betydelig problem med omdømme.

Fellesskapet sine midler går ut av landet, og lokalsamfunn sitter igjen med store naturinngrep, minimalt med skatteinntekter og få arbeidsplasser.

Et annet eksempel er satsing på produksjon og bruk av grønt hydrogen. Dette er en løsning med dårlig virkningsgrad som vil sluke energi. Dette er ekstremt kostbart og vil kreve enorme investeringer fra fellesskapet i ny infrastruktur og ny kraftproduksjon. Snille investorer med politisk korrekte meninger posisjonerer seg allerede for å ta del i festen.

For å klare det grønne skiftet ønsker Akyeampong å demontere den industrien som har best forutsetninger til å bidra både med kompetanse, gjennomføringsevne og finansiering. Etter synsing rundt fremtidens oljemarked har hun kommet frem til at olje og gass ikke vil lønne seg.

Et av hennes hovedargument er at oljeprisfallet i 2014 visstnok ruinerte industrien og statskassen. Sannheten er at industrien atter en gang viste en ufattelig omstillingsevne.

Selve svenneprøven var den gigantiske Johan Sverdrup utbyggingen med oppstart i 2019. Den hadde en kostnadsbesparelse på 40 milliarder, 70 prosent av arbeidet ble gitt til norske leverandører, produksjonen har ekstremt lave Co2-utslipp (100 ganger lavere enn det globale snittet!) og alt var nedbetalt etter 16 måneders drift i tidenes mest krevende oljemarked.

Nå gjenstår minst 50 års miljøvennlig produksjon der cirka 90 prosent av de enorme inntektene vil gå til fellesskapet!

Emma Løvås Akyeampong og jeg er enige når det gjelder mye av klimapolitikken og at sterke grep må iverksettes. Likevel føles det svært urettferdig når ansvaret plasseres på oljeindustrien og dem som jobber der.

Som en del av klimaløsningen har vi mye mer å hente på å løfte frem kompetanse og erfaring bygget opp gjennom 50 år.

Det er mange flotte folk i industrien som deler våre verdier og holdninger. Disse må vi ta vare på! Norsk oljepolitikk har vært en makeløs suksesshistorie både distriktspolitisk, økonomisk, bistandsmessig og miljømessig.

Vi er en ledestjerne og utstillingsvindu for resten av verden. Selvsagt er det forbedringspotensialer, noe jeg og mange andre jobber med hver eneste dag! Det er ikke en selvfølge i alle oljenasjoner.