MONUMENT: Luther-monumentet i
...
MONUMENT: Luther-monumentet i Worms med påskriften «Her står jeg og kan ikke annet». På riksdagen sa Luther at samvittigheten hans var fanget i Guds ord. – En stor stund i samvittighetsfrihetens og reformasjonens historie, skriver kronikkforfatteren. Foto: Kenneth Fjell Rasmussen
debatt
Riksdagen i Worms 
– et 500-årsminne
Del
Nå i april er det 500 år siden Martin Luther svarte for seg under riksdagen i Worms. I Worms vil de feire 500-årsminnet i samvittighetsfrihetens tegn.

Evangeliet henter enkeltmennesket ut av massen. Slik Jesus samlet disipler om seg: «Følg meg!» «Hver den som er av sannheten, hører min røst», sa han. Apostlene anbefaler seg til alle menneskers samvittighet. Ved at de legger sannheten åpent fram (2. Kor. 4,2). Troen kan ikke påtvinges. Troen brer seg gjennom overbevisningens makt. Og samvittigheten er et tilknytningspunkt.

Oldkirkens respekt for individet ble trengt tilbake i middelalderens kristianiserte enhetssamfunn. Avvikende lære ble bekjempet med til dels harde midler. I løpet av 1200-tallet ble dødsdom akseptert som en mulig reaksjon, og inkvisisjonen ble organisert der pavekirken mente det trengtes.

Den egenmektige spanske inkvisisjon under kontroll av Isabella og Ferdinand og med Thomas av Torquemada som storinkvisitor 1483 – 1498 er særlig beryktet.

I alt samfunnsdannende virke er det en utfordring å finne den rette balansen mellom individ og kollektiv, enkeltmennesket og fellesskapet. Middelalderen dyrket kollektivet, og samfunnet ble autoritært.

Reformasjonen krevde større rom for kritikk. Men ut fra et felles grunnlag: Både individ og samfunn er forpliktet på Guds ord. Når da den bibelske åpenbaringen er internalisert i det enkelte menneskets personlighet, har vedkommende en mulighet og en myndighet til å si fra om det som er galt i samfunnet.

Nå i april er det 500 år siden Martin Luther svarte for seg på riksdagen i Worms. Det var ikke uten stor personlig risiko han reiste dit, selv med innkalling og løfte om vern fra keiseren.

I 1415 var Jan Hus blitt brent i Konstanz til tross for at han var kommet til konsilet på keiserens innbydelse. Året etter ble også Hus’ venn og medarbeider Hieronymus av Praha brent i Konstanz. Konsilet hadde også dømt John Wyclifs jordiske levninger til å bli gravd opp og brent. Og Luther ble assosiert med både Hus og Wyclif.

Alt i 1518 hadde Roma villet ha Luther arrestert og stilt for en pavelig domstol. Senere hadde paven lyst han i bann, og bøker han hadde skrevet, ble nå føde for ilden. Situasjonen var spent og labil. I Brüssel i 1523 kom for første gang lutherske troende til å bli brent som heretikere.

Men Luther er ved godt mot. Det er ikke tid for å tie, men for å bekjenne. Om keiser Karl skulle regne meg som en fiende av imperiet og innkalle meg for å ta livet av meg, vil jeg ikke flykte, men tilby å komme, sier han 19. mars 1521. Ved påsketid mottok Luther innkallingen til å forklare seg om sin lære og sine bøker, og etter få dager var han på reisefot med en handfull ledsagere.

Undervegs skal han ha fått i gave et bilde av dominikaneren Savonarola i Firenze, som var blitt hengt og brent 23 år tidligere. Tanken på dette kunne nok få noen hver til å grøsse. Men i kurfyrstedømmet ble Luther hilst som en helt. Likeså i Erfurt, der han prekte i en helt overfylt kirke 7. april, som var 1. søndag etter påske. Men han ble også ganske sjuk under reisen og tatt under behandling.

Da han nærmet seg riksdagsbyen, skrev han: «Kristus lever, og vi vil dra inn i Worms under motvilje fra alle dødsrikets porter og luftens makter.» Det heter at han ville til Worms selv om der var så mange djevler som det var teglstein der.

Tirsdag 16. april 1521 meldte trompeter fra domkirkens tårn i Worms at den innstevnede Luther kom til byen, og et par tusen mennesker skal ha vært på beina for å se han. Fyrster og adelsmenn kom og hilste på. Neste morgen hørte han skriftemål og feiret messe med en sjuk saksisk ridder.

Om ettermiddagen 17. april møtte Luther i et stramt regissert riksdagsmøte i biskopens residens. Han fikk beskjed om ikke å si noe uten å være spurt. Han skulle svare på om han var forfatter av de framlagte bøkene, alle titlene ble referert. Og svare på om han ville tilbakekalle noe. Sakens alvor og vel også spørsmålets vinkling tvang han til å be om betenkningstid.

Skulle han ikke forklare seg? Saken gjaldt Guds ord og frelsen, og han måtte verken si for lite eller for mye. Luther fikk utsettelse til neste dag, men også en alvorlig trussel om å falle i unåde om han ikke bøyde av. Men straks etter samme dag skriver han: «Men jeg vil med Kristi nåde aldri i evighet tilbakekalle en tøddel.» Og han opplevde at mange støttet han.

Neste kveld, 18. april, i en tettpakket sal, opplyst av fakler, gav Luther riksdagen et klart svar. Bøkene falt i tre grupper. Den første gruppe bøker behandlet troen og livet på en måte som hadde funnet bred anerkjennelse, også hos motparten.

Den andre gruppa inneholdt kritikk av paven, av hans kirkerett og menneskelære, som var en svøpe for samvittighetene. Vi kan her tenke på skriftene Til den kristne adel og Om kirkens babylonske fangenskap, begge fra 1520. Mye av kritikken hadde også bred oppslutning i riksdagen.

Den tredje gruppe var bøker med polemikk mot bestemte personer som forsvarte den bestående ordningen. Der kunne han ha vært utilbørlig krass, medgav han, men spørsmålet var først og fremst hvem som lærte rett ut fra Guds ord, og Gud må vi frykte. All lære må derfor prøves på Bibelen.

Luther advarte mot å tilsløre Guds ord og feie konflikten under teppet for enhetens og fredens skyld. Men han skulle være den første til å kaste sine bøker på bålet dersom hans lære kunne motbevises med Bibelen. Drivende våt av svette i den varme, overfylte salen gjentok Luther sitt svar på latin.

Forhørslederen godtok ikke dette, og hevdet at en enslig person ikke kunne sette seg opp mot kirkens tradisjon. Ville Luther tilbakekalle kritikken, eller ikke? Da gav Luther sitt verdensberømte svar:

«Hvis jeg ikke blir overbevist ved vitnesbyrd fra Skriften eller ved en fornuftig grunn, – for jeg tror verken paven eller konsilene alene, da det står fast at de både ofte har feilet og at de har motsagt seg selv –, så er jeg overvunnet av de skriftord jeg har anført, og min samvittighet er fanget i Guds ord. Tilbakekalle noe verken kan eller vil jeg, da det verken er trygt eller tilrådelig å handle mot samvittigheten.»

Det var en stor stund i reformasjonens historie. Og en stor stund i samvittighetsfrihetens historie. Avslutningsvis kan Luther også ha sagt: «Jeg kan ikke annet, her står jeg. Gud hjelpe meg, Amen.»

Jeg merket meg nøye noe en kjent politiker sa på fjernsynet for mange år siden: «Samvittighetens bud er viktigere enn de lover makthaverne gir for å gjennomføre sin politikk.» Det var Kåre Willoch (5. desember 1991) som sa det, det skal han ha. Som i et lynglimt har han her gitt et forløsende svar til mennesker som utsettes for utidig press. Men det er ikke et billig svar.

Den samvittighetsbundne kan ikke kompromisse med sine absolutter. Han kan ikke la motparten definere hans frihetsrom. En kristen vet at han skal lyde Gud mer enn mennesker. Han vet også at det kan koste dersom omgivelsene ikke anerkjenner hans moralske rett.

I Worms vil de feire 500-årsminnet i samvittighetsfrihetens tegn. Og det er ufattelig mange mennesker som opplever at deres samvittighet settes under press. Det gjelder også mennesker i dagens Norge. Burde ikke dette engasjere oss alle? For min del har jeg skrevet noe om det, se gjerne her: Høringsuttalelse april 2014 (labarnaleve.org) og Samvittighet og samfunn (fbb.nu).

Som en del av den menneskelige natur som gjør oss til moralsk bevisste vesener, må samvittigheten vernes og respekteres. En uskadd samvittighet er et uvurderlig gode. Det er som en ubestikkelig domstol. Men akkurat som domstolen ikke selv bestemmer lovene, men er avhengig av en lovgivende myndighet, slik er den enkeltes samvittighet avhengig av at de rette normer blir internalisert i personligheten. Samvittigheten hans var fanget i Guds ord, sa Luther. Derfor kunne han ikke gi etter.

Er samvittigheten bundet til Guds bud, har ingen noen rett til å avfeie den som en «privat» samvittighet. En kristen er forpliktet på en etikk som slett ikke er privat. Men den er hans eller hennes fordi den er Guds kirkes etikk, og i virkeligheten er den også allmenngyldig.

debatt,worms,martin luther,ragnar andersen,evangeliet,reformasjonen,jan hus,riksdagen