Språkprofessorens falske Jesus
Språkprofessor Sylfest Lomheim har nylig skrevet en roman om Jesus, kalt «Menneskesonen». Utfordrende nok ble den publisert like før påske, høytiden da de kristne feirer hans død og oppstandelse.
Egentlig har jeg hatt litt sans for Sylfest Lomheim. Fargerik, uortodoks. Men nå skrevet bok om «Menneskesonen», en roman, en fiksjon – ja vel. Men dog: Selvsagt tror Lomheim og skriver han just som han vil! Ja! Men her så vågalt og freidig at han risikerer tyn!
Språkbøkene av Lomheim er alle grundige, proppfulle med logikk. Slik ikke denne siste, en haltende fantasi-Jesus, ukjennelig, fratatt det meste evangelistene tillegger ham, men nå tillagt de fiks-idé-attributtene vi ser i radikal og kristendomsfiendtlig litteratur. Nei, det er slett ikke sikkert at en flink skomaker nødvendigvis blir en dyktig båtbygger.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Slik også her: Den «Menneskesonen» han beskriver, er en banal, merkelig, høyst menneskelig og profan Jesus.
Likevel får vi overraskende høre at mannen, strippet for all guddommelighet, er «den viktigaste personen i den vestlige sivilisasjonen dei siste 2.000 åra». Hos Lomheim ble Jesus (selvsagt) født i Nasaret, selv om de kristne der merkelig nok bare kan framvise ruinen hvor hans mor fikk sin åpenbaring, nå overbygd av en svær katedral.
Gå og spør en kristen i Nasaret hvor i byen Jesus ble født: Han vil bli høyst forbauset over din dumskap. Og selvsagt var Jesus «ein uekte son», selv om han senere i landsbyen ble gjenkjent som «tømmermannens sønn». I Matteus kan vi lese at Maria var lovet bort til Josef. Så vi får her tre rene gjetninger etter hverandre. Men faktisk også en mann uten etisk standard – der han under en heftig sommerforelskelse i sin ungdom «spruta livsmjølki inn» i jenta Sarahi.
Så lavt, altså, Lomheim, så provoserende – Jesus var en egoist som bare for å få metta si, satte et medmenneske i direkte livsfare: Var eventyret blitt oppdaget, risikerte hun steining. Hvor fremmed går det an å gjøre ham?
De fleste av Jesu undere blir lettvint og naivt bortforklart. Men det svakeste ved romanen er når fortellinga kulminerer ved korsfestelsen. Her krasjer både plottet og troverdigheten. Jesus dør ikke på korset! For noe vås, Lomheim! Et faktum som er utrolig godt bevitnet av både bibelske og utenom-bibelske forfattere.
Og det til tross for at de fem soldatene selv var ansvarlige med sitt liv for at offeret skulle dø. De knakk leggene på de to andre, som dermed ikke lenger kunne presse seg opp for å puste – og ble kvalt. De så Jesus var død, men for å være helt sikker, gjennomboret de brystkassa hans. Vi har også offiserens fagmessige bekreftelse til Pilatus.
Men nå har vi hørt det også: Romerne drev noen ganger med en «leke-korsfestelse». Sannelig, en oppfinnsom språkprofessor, i all sin gru og i sakens alvor!
På denne måten tar Lomheim fra Jesus martyriet for sin sak. Ingen død, ingen oppstandelse, ingen religionsstifting? Jeg synes jeg ser Jesus stavre svak og ynkelig bort til disiplene. Hva slags oppdrag kunne han gi dem? NT forteller derimot om en sterk opplevelse der alle 11 og Paulus siden dro ut like fra India til Spania for å fortelle at han var stått opp fra de døde:
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Alle unntatt én martyrer for sin tro. Et mektig budskap, i år 380 ble kristendommen statsreligion i Romerriket. Hvordan rimer dette med en stakkar som ble tatt levende ned av korset?
