Om Hauge og beklagelser

Listen over kristne som burde ha krav på beklagelser på slike premisser blir fort lang: Katolikker, baptister, metodister, mormonere, Frelsesarmeen – bare for å nevne noen.

Som en del av storsamfunnets oppgjør med dystre sider av sin egen fortid, har det vært framført mange beklagelser fra myndighetspersoner og -strukturer de siste 25 årene: Folkegrupper som romfolk og samer har fått slike, partisanene i Finnmark under krigen, de såkalte tyskerjentene og andre.

Felles for alle disse beklagelsene er at de retter seg mot grupper av mennesker, minoriteter eller andre som har vært gjenstand for kollektiv urett.

Ofte er de som følte uretten på kroppen borte, men de har etterlatte og pårørende som man på den måten har forsøkt å gi, om ikke en oppreisning, så en erkjennelse om at dette var galt.

Redaktør Vebjørn Selbekk mener tydeligvis at denne skikken med beklagelser fra det offentlige nå også bør omfatte for lengst avdøde enkeltpersoner.

I nettutgaven av avisa Dagen, datert 28. mars, spør han på lederplass om ikke det er på tide at Den norske kirke kommer med en beklagelse overfor Hans Nielsen Hauge for den måten han ble behandlet på for mer enn 200 år siden.

Selbekk har tilmed en liste over potensielle kandidater for hvem som skal framføre den beklagelsen.

Hadde Selbekks artikkel vært et leserinnlegg fra en eller annen amatørhistoriker et eller annet sted i kristen-Norge, kunne det vel fått passere som det kuriøse bidrag til den offentlige debatt som det vitterlig er.

Men det dreier seg altså om en lederartikkel i en avis som gjerne vil være et seriøst organ for kristen-Norge, signert avisas ansvarlige redaktør.

Da blir det i hvert fall sært, kanskje også betenkelig. Her finner man konspirasjonsteorier og kontrafaktiske «analyser» i en usalig blanding.

Det er ikke meg gitt å vite hva slags research Vebjørn Selbekk gjorde før han skrev sin artikkel, men den må ha vært nokså overfladisk.

Man kan mene hva man vil om jussen som ble brukt mot Hans Nielsen Hauge, men det var altså datidens gjeldende jus. Den var det kongen i København som sto bak, og ikke Den norske kirke.

Kirken som sådan hadde ikke noen domsmyndighet i det Norge – eller snarere Danmark-Norge – som Hans Nielsen Hauge levde og virket i mesteparten av sitt liv.

At kirken, representert ved prester og biskoper, applauderte de rettslige skritt som ble foretatt mot Hauge, er en annen sak. Likevel blir det helt feil når Selbekk hevder at det var kirken som stod bak den forfølgelsen som til slutt ødela ham».

At Den norske kirke har en lang historie med å motarbeide, trakassere og kanskje til med forfølge troende mennesker av andre bekjennelser enn den såkalt «evangelisk-lutherske», er også en annen sak.

Listen over kristne som burde ha krav på beklagelser på slike premisser blir fort lang: Katolikker, baptister, metodister, mormonere, Frelsesarmeen – bare for å nevne noen.

Det er ingen tvil om at Hans Nielsen Hauge var en helsemessig knekket mann da han slapp ut av fengsel. Fengselsårene hadde vært lange og tøffe. Han hadde gjennomlevd flere prosesser, både psykisk og åndelig.

Det er ingen tvil om at «opprøreren» i ham var blitt temmet, og han sto mer fram som en høvding i årene fram til han døde i 1824. Han ble 53 år, noe som var godt over den gjennomsnittlige levealder for menn på den tiden.

Selbekk blir nærmest provosert av at Den norske kirke minner om at Hauge mot slutten av sitt liv sto fram som en kirkeapologet – «De unngår behendig å nevne at det var en nedbrutt mann som gav dette rådet», legger han til.

Dette med «nedbrutt mann» er Selbekks nokså private analyse. Men at han var en forandret mann, er det ikke tvil om.

Samtidig har vel de fleste av oss vært gjennom prosesser der vi mener noe annet når vi er i 50-årsalderen enn vi gjorde som 20-åringer. Det burde Vebjørn Selbekk selv vite. Som kjent meldte han overgang til Den norske kirke i voksen alder.

Noe av utfordringen med å ha vært død i nesten 200 år er man ikke har mulighet til verken å presisere eller utdype utsagn man har kommet med.

Ikke minst Hans Nielsen Hauge er blitt offer for dette, og gjør at han blir tatt til inntekt for så mange slags ismer og oppfatninger, både politiske og religiøse.

Lederartikkelen med kravet om en kirkelig beklagelse til Hauge er bare ett av mange uttrykk for dette – om enn ett av de mer forunderlige.