Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
debatt
Kjærlighetens språk
Del
Kanskje flere av oss har noe å lære av jenta fra Tanzania?

Ingen kunne se det på henne. Et åpent, vakkert og smilende ansikt. Øyne med glimt av liv, og vennlighet og varme i ordene. Ingen kunne se det på henne, at hun i hjertet bar på minner ingen datter skulle ha båret. Om sin far.

I tre år var hun student på Waama bibelskole. Kom ofte på besøk på lørdagene. Satt i solvarmen med en kopp chai og tok del i den gode samtalen.

Da begynte hun å fortelle. Det hele begynte på skolen med rødt jordgulv og bølgeblikktak. Der ettermiddagsvinden strøk over akasiene, og inn gjennom glassløse vinduer.

Hun var i konfirmasjonsalderen, og hørte for første gang om troen på Jesus Kristus. En aldrende evangelist kom hver uke, og underviste elevene som ønsket det i kristen tro.

For første gang fikk hun høre om en Gud som ikke bare var streng og langt borte.

Hadde kjent hjertet bli varmt da evangelisten fortalte om Skaperen som steg ned, og ble født av en ung jente. Ble som en av oss, et menneske. Hadde latt seg rive med av hans omsorg for de minste, urene og hjelpeløse.

Hadde grøsset over vondskapen og hatet som veltet mot ham da han bundet og sønderslått ble klynget til et kors. Og smilt sammen med kvinnene som fikk se den Levende og oppstandne.

Det var for deg! – «Kwa ajili yako!» – gjentok den gamle mannen fra landsbyen om igjen og om igjen. Her startet en ung tenåringsjente fra Tanzania første kapittel i sin trosreise.

Neste kapittel kom hjemme. «Jeg ønsker å bli en kristen, far. Kan jeg få lov å bli døpt?»

Hun hadde ikke sett for seg det som nå skulle komme. Faren brukte alle midler, til å avslå, nekte, true og presse. Ville at jenta skulle forandre mening. I desperasjon tok han til slutt i bruk sitt sterkeste middel, og lyste henne uren. Metemani – en forbannet!

Et liten hytte ble i hast bygget utenfor hjemmet, og tenåringsjenta dytta inn i det mørke rommet uten vinduer. Den låste døren ble bare åpnet på gløtt når vann og mat skulle inn. Hun visste ikke da at det skulle gå over ett år før hun skulle få se blå himmel over seg igjen.

Til slutt kom dagen da døren ble åpnet. «Vil du fortsatt bli en kristen og bli døpt?» «Ja, hvis jeg får lov av deg, far», var svaret. Da brøt han sammen og gav opp.

På dåpsdagen hadde hun funnet et navn som passet. Hun ønsket å hete Paulina etter Paulus, en som visste hva det var å bli fengslet for sin tro.

Vi har hørt denne historien flere ganger. Og spurt om hun har kjent på bitterhet og hat mot far, og kanskje mot Gud, på grunn av den uretten som møtte henne?

Svaret har overrasket oss. «Jeg har jo fått Gud som far, og Jesus til bror! Og Gud er så god mot meg, og har gitt meg så uendelig mye å takke for.» Og øynene og smilet viser at hun mener det.

Kanskje flere av oss har noe å lære av jenta fra Tanzania?

debatt,meninger,jan helge aarseth,internasjonalt kristent fellesskap,tanzania,misjon