PRESSEDE KRISTNE: Tautrekkinge
...
PRESSEDE KRISTNE: Tautrekkingen mellom ekstreme og moderate krefter i Bangladesh har gjort det stadig vanskeligere å identifisere seg med noe annet enn islam. Bildet viser kristne i hovedstaden Dhaka som ber under en gudstjeneste. Foto: Munir Uz Zaman / AFP / NTB
debatt
Hvor dyrebar er troen?
Del
Å be om at våre brødre og søstre blir bevart fra det onde, og får kraft til å bli stående, er en viktig bønn vi gjerne må ta med oss inn i påskeuken.

Påsken handler om at Jesus valgte å lide og dø for vår skyld. En av de mange sidehistoriene er Peters fornektelse, og spørsmålet om hva Peter var villig til å ofre for Jesus. Noen steder er dette en altfor relevant problemstilling.

Religiøse ledere og lokale myndigheter nord i Bangladesh går fra hus til hus og truer kristne konvertitter til å vende tilbake til islam.

De har sett seg lei på at mennesker tar imot Jesus, og instruerer lokale moskeer om at det er deres ansvar å få dem tilbake til islam.

Lokale muslimer må verken handle med dem eller være venner med dem, men isolere dem fullstendig, sier de. Inntil de fornekter.

Kjenner du denne ma nnen? Det var spørsmålet Peter fikk da Jesus var blitt arrestert. Peters nei gjorde at han kunne gå videre som en fri mann, en fri mann som var bundet av skam og nederlagsfølelse.

For femti år siden, da Bangladesh ble en egen stat, valgte de å identifisere seg som en sekulær, demokratisk stat etter vestlig mønster. Men tautrekkingen mellom ekstreme og moderate krefter har gjort det stadig vanskeligere å identifisere seg med noe annet enn islam.

«Vi får litt ti d på å bestemme oss for om vi vil fornekte troen», sier en av de lokale kristne. «Om vi ikke gjør det innen et visst antall dager, blir det iverksatt alvorlige sanksjoner mot oss. De lokale politiske lederne har sagt at om vi ikke bøyer oss, vil de legge til rette for at noen kan komme og drepe oss».

Klarer vi å sette oss inn i det ekstreme presset disse brødrene og søstrene blir utsatt for? I de aktuelle landsbyene har åtte familier valgt å gi etter. 132 familier har så langt stått imot, og mange har måttet flykte hjemmefra.

«Jeg har en bu tikk på det lokale markedet» , forteller en av dem. «Det er min eneste inntektskilde, og jeg har ikke kunnet holde åpent på flere uker. Jeg vet ikke om butikken er ranet eller ikke, og jeg har lite mat. Siden jeg er den eneste troende i familien blir jeg presset til å fornekte Jesus også fra dem. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre», sier han.

Ofte forteller vi historiene om de kristne som ikke sviktet de som var tro og holdt ut inntil døden. Som de 21 egyptiske fiskerne som i 2015 ble halshugget på en strand i Libya fordi de ikke ville fornekte Kristus.

Og som har blitt stående som eksempler på en tro som er sterkere enn både IS og døden. Vi trenger slike historier, og den kristne kirke har alltid løftet dem fram som en påminnelse om at det å være tro mot Jesus er viktigere enn livet selv.

Men hva med de andre? Hva når de som har fornektet troen ønsker å komme tilbake, og de skal returnere til et fellesskap som ikke har sviktet, men som har betalt prisen og blitt stående når stormen har rast?

En av de tingene Åpne Dører har arbeidet med i land hvor kristne blir forfulgt, er å hjelpe tvangskonverterte brødre og søstre tilbake til Gud og fellesskapet.

Det er en viktig, men vanskelig oppgave. Og det er et vitnesbyrd om at nåden alltid er sterkere enn fordømmelsen.

Hvor godt takler egentlig vi presset fra omverdenen? Mye har vært skrevet om studenter som kvier seg for å bekjenne troen på studiestedet sitt.

Det har vært fokus på unge kristne som av frykt for ikke å få jobb unnlater å nevne kristne lederverv på CVen.

Vi kunne like gjerne trukket fram godt voksne kristne ledere som ikke tør å stå i etiske stormer når samfunnet har valgt noe annet enn Bibelen, eller forkynnere som toner ned viktige sider av Evangeliet fordi noen kan oppleve det støtende.

Har vi noe å lære av dem som lever under forfølgelse og står i et langt tøffere press enn vi noen gang kommer til å gjøre?

Peters svik endte med at han vendte om og ble forsonet med Han som han hadde sviktet.

Avslutningskapittelet i Johannes-evangeliet rommer den vakre historien om Jesus som gjentatte ganger spør Peter om han elsker ham, og om en Peter som blir lei seg når Jesus spør igjen. Relasjonen var gjenopprettet, og en litt mer ydmyk Peter blir oppfordret til å være hyrde for Jesu sauer.

Med det får den kristne kirke et eksempel på hvor langt Guds nåde strekker seg, og et bevis på hvordan Gud kan gjenopprette og bruke den som har falt.

Så viktig var denne historien at pave Nikolas 1. på 800-tallet bestemte at alle kirker skulle prydes med en hane som en påminnelse om Peters fornektelse. Og slik ble værhanen til.

For indiske Neeraj var det nettopp påminnelsen om Peter som trengtes. Sammen med sine to venner hadde han blitt sperret inne mens rasende mobb utenfor krevde deres liv.

Da politiet truet med å kle dem nakne og gi dem elektrosjokk, klarte de ikke mer og sa ja til å konvertere tilbake til hinduismen.

Akkurat som Peter gråt Neeraj sine bitre tårer i etterkant, og mens smerten over sitt svik rev og slet i ham, kom Jesus nær med sin nåde og trøst og gjenopprettelse.

For kristne i vår del av verden står det sjelden om livet, men heller vårt gode navn og rykte. Trofasthet til Frelseren fører ikke til at du blir hengt på et kors, men at du blir hengt ut i sosiale medier.

For oss er Bibelens utfordring ikke døden, men om vi er villige til å gå utenfor leiren og dele Hans vanære , som Hebreerbrevets forfatter skriver (Heb 13:13).

«Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal ­bevare dem fra det onde ».

Det er Jesu bønn til sin far i Johannes 17, en annen sidehandling til påskehistorien. Her slår Jesus fast at verden kommer til å hate dem som er trofaste mot Jesus, rett og slett fordi de ikke er av denne verden slik Jesus heller ikke er det.

Å be om at våre brødre og søstre blir bevart fra det onde, og får kraft til å bli stående, er en viktig bønn vi gjerne må ta med oss inn i påskeuken.

Som er den samme bønnen Jesus ba over Peter: « Jeg ba for deg om at din tro ikke måtte svikte» .

ole petter erlandsen,debatt,meninger,linda askeland,tro,påsken,påske