Seks år siden angrepet mot universitetet i Garissa
Denne langfredagen ble annerledes enn alle andre – med unntak av den første da Jesus selv ble drept.
2. april er det seks år siden 147 kristne studenter ble drept i jihadistgruppen al-Shabaabs angrep på Garissa Universitet øst i Kenya, ikke langt fra grensen til Somalia.
Det var ikke første gang al-Shabaab angrep og drepte kristne, og det skulle heller ikke bli siste. Jeg besøkte Garissa for litt over ett år siden sammen med en pastor fra den vestlige delen av Kenya.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Han visste mindre enn meg om al-Shabaab og truslene mot og forfølgelsen av de kristne som bor i grenseområdene mot Somalia.
En lokal pastor, Joseph, hadde startet en menighet vest for Tanaelven som deler byen i to. Der bodde mange i slummen. De fleste hadde flyktet fra islamsk terror på østsiden.
Da jeg var der, kom noen kvinner med muslimsk bakgrunn til ham og ba om hjelp til å bli kristne. De hadde fått nok av budskapet islamistene forkynte og praktiserte.
Men deres frafall fra islam og omvendelse til tro på Jesus, kunne være det siste de gjorde. Ektemennene deres hadde fortalt dem det.
I 2015 fant det sted flere angrep mot kirker i den østlige delen av byen. De fine kirkebygningene hadde fortsatt merker etter geværkuler og eksplosiver. Verre var det at mennesker ble drept, hardt skadet og traumatisert.
Men så skjedde det som fikk oppmerksomhet langt ut over Kenyas grenser. Det skapte forferdelse, sinne og sorg.
Langfredag morgen 2. april 2015 ble 147 kristne studenter drept da de enten var samlet til bønnemøte eller var i ferd med å stå opp. Denne langfredagen ble annerledes enn alle andre – med unntak av den første da Jesus selv ble drept.
De fleste av de kristne studentene kom fra andre deler av Kenya. De var der for å studere, men også for å vitne om Jesus i et område av landet der muslimer utgjorde majoriteten.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Al-Shabaab ankom universitetet på samme tid som de kristne studentene samlet seg til bønn på et av universitets undervisningsrom, klokken fem om morgenen.
Det var det eneste rommet der lys var tent, lovsangen lydde og bønner ble bedt til Jesus. Det var enkelt for al-Shabaab å finne dem.
Plutselig hørtes det skudd akkompagnert av ropet «Allahu Akbar». Døren til rommet ble åpnet, og al-Shabaabsoldatene begynte å skyte.
En etter en ble de kristne studentene såret eller drept. Noen få klarte å flykte ut gjennom vinduer.
Da jeg besøkte universitetet i 2019, var det fortsatt noen knuste vindusruter som en påminnelse om det som skjedde den spesielle langfredagsmorgenen. Al-Shabaabterroristene ropte også: «Vi er her for å drepe og selv bli drept!»
I sin villfarelse trodde de at de æret Allah på denne måten og at de skulle få spesiell belønning som martyrer for islam.
Aaron møtte meg og de to kenyanske pastorene ved innkjørselen til universitetet. Aaron er ansatt ved universitetet og har ansvar for det sosiale miljøet.
Han arrangerer seminarer som tar opp temaer som religiøs radikalisering, hvordan en kan leve sammen med ulik tro og så videre. Hele dagen er det studenter på kontoret hans, muslimer og kristne.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«For en mann!», tenker jeg når vi snakker sammen. Det lyser godhet og visdom fra ham. Aaron har selv opplevd mye diskriminering fordi han er kristen.
«Men jeg er ikke her for å forfremmes eller få høyere lønn. Jeg er her for å reflektere Jesus», sier han.
Først stanser vi i det rommet der de kristne studentene var i bønn. Jeg står en stund i stille bønn. Så går vi til internatet der de lå og sov eller var i ferd med å stå opp.
Al-Shabaabsoldatene ropte fortsatt «Allahu Akbar» mens de gikk fra rom til rom for å finne kristne. Enten ble de skutt på stedet eller så ble de kastet ned på betonggulvet en etasje under. Jeg kjenner hele kroppen fylles av sorg.
147 kristne studenter var drept. Ett år senere ble det reist et minnesmerke med navnene på alle studentene. Vi gikk dit og ble stående tause. For meg ble det en sterk gudstjeneste.
147 unge mennesker som hadde som mål å tjene sitt folk og sin frelser, var brutalt drept. Det var ufattelig. Hvor var Gud den langfredagen? Ja, hvor var han da Jesus på korset ropte «Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?».
Men som påsken nesten 2000 år tidligere kom det en påskedag. Vi satte oss ned med tre unge, kristne studenter. Og «gudstjenesten» fortsatte.
Han som var leder for det kristne studentlaget, fortalte hvorfor han ville studere ved dette universitetet. «Jeg vet det høres underlig ut», sa han.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Jeg bruker mine foreldres penger på å studere her. Jeg kommer fra et trygt sted vest i Kenya, og nå er jeg her midt blant radikale islamister. Jeg vil studere hardt i flere år for å bli dyktig i faget mitt.
Men Gud har kalt meg til å gå med evangeliet til somaliere og kanskje inn i Somalia.» Han visste konsekvensene: Den som våger noe slikt, risikerer å bli drept – bli blodvitne for Jesus.
Vi reiste oss, holdt rundt hverandre og velsignet hverandre. Så la vi hendene på de unge studentene og ba om at Guds kraft og mot måtte fylle dem. Jeg hadde fått være med på en annerledes gudstjeneste, en av de sterkeste gudstjenestene jeg har opplevd.
