PÅSKEDAG: Både Johannes og Pet
...
PÅSKEDAG: Både Johannes og Peter må ha hatt Maria Magdalenas fortvilte ord om et mulig gravrøveri ­kvernende i hodet, både mens de løp mot og da de kom til graven, skriver kronikkforfatteren. Foto: Adobe Stock
debatt
Jesus og jødisk gravskikk
Del
Høyst sannsynlig så Johannes øyeblikkelig at knutene på båndet surret rundt linkledet, ikke var knyttet opp. Ingen person kunne ha kommet ut av det: Ikke noe gravrøveri, men en oppstandelse!

Jesu forvarsel til disiplene om sin død og oppstandelse står sentralt i alle de tre synoptiske evangeliene. I Luk 18,31f. kommer et sentralt poeng fram slik: «Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forstod ikke det han sa.»

På denne bakgrunn blir apostelen Johannes’ beretning fra graven søndag morgen i kapittel 20 svært interessant.

Både han og Peter må ha hatt Maria Magdalenas fortvilte ord om et mulig gravrøveri kvernende i hodet både mens de løp mot og da de kom til graven. Johannes som kom først, «bøyde seg fram og så linklærne ligge der».

Om Peter heter det at han «nå kom etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv».

Da Johannes kom inn i graven, vet vi altså hva han så. Men i stedet for å gjenta akkurat dette, forteller han om sin egen reaksjon: «Han så og trodde.» Det han da «så», forårsaket altså at han «trodde».

Han har som sagt selv nettopp fortalt hva de to «så». Men hva var det Johannes «trodde», nærmest som et spontant gjensvar på hva han så? Det sier han i fortsettelsen: «Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde».

Altså: Vi har Johannes’ egne ord på at han kom til tro på oppstandelsen – før han kom til å se Jesus i levende live.

Høyst sannsynlig så han øyeblikkelig at knutene på båndet surret rundt linkledet, ikke var knyttet opp. Ingen person kunne ha kommet ut av det: Ikke noe gravrøveri, men en oppstandelse!

Synoptikerne forteller alle at Josef fra Arimatea kjøper et linklede (gresk: sindån, et substantiv i entall).

Johannes bruker et annet ord (othonia, linklær, flertall av substantivet othonion). Det er interessant at Lukas for sin del bruker ordet «sindån» ved Jesu gravleggelse og «othonia» om det Peter så, da han kom inn i graven påskedag (Luk 23,53 og 24,12).

Det virker som Lukas og Johannes her bruker en fellesbetegnelse på hele gravutstyret Josef fra Arimatea og Nikodemus hadde benyttet. Johannes understreker at Jesu begravelse var i samsvar med jødisk skikk (19,40). Det er vårt utgangspunkt her.

Hva skulle så gravutstyret, kalt othonia, bestå i? Etter et lengre studium av eldre jødisk gravskikk og konferanser med en jødekristen ekspert på emnet i USA, kommer jeg til følgende:

1. Den døde må gravlegges i et linklede: Samtlige kilder gjør det klart at jøder i gammel tid ble begravet i et linklede.

Etter ett år ble bein samlet sammen og lagt i et «ossiarium» (en beinkiste, så lang som lårbeina). Mange slike kan ses den dag i dag i grotten like ved «Herren gråt»-kirken på Oljeberget eller i Israel Museum.

Linkledet skulle «understreke troen på de dødes oppstandelse». Det måtte «være tilpasset en som snarlig skal stå for dommen overfor Gud den allmektige».

Kledet (hebr. «sovev») skulle derfor være håndlaget, fullstendig rent, hvitt og ikke ha lommer eller knuter av noe slag (Ganzfried CXCVII:1; Lamm 1969:7).

Av evangeliene går det jo fram at Jesus ble lagt i et linklede: «Kroppen ble vanligvis lagt på [et langt] klede slik at føttene var i den ene enden, og så ble kledet dradd tilbake over hodet og ned til føttene» (D. A. Carson: 1991:418).

2. Bånd til å binde opp haken med: «Det var også skikk å binde opp haken slik at den ble lukket med en tekstilremse over hodet og under haken» (Niyr 2020:146). «Munnen [på de døde] ble lukket og holdt i posisjon av et bånd.» Og: «Haken skal bindes opp» (mange kilder). Dette gjør vi jo også i Norge i dag.

3. Bånd rundt hender og føtter: Ut fra det Johannes-evangeliet forteller om Lasarus, forstår vi at hender og føtter var bundet opp: Da kom den døde ut, med liksvøp (gr. cheiria, jf. cheir = hånd) rundt hender og føtter (11,44).

Jesus sa: Løs ham (underforstått: knytt opp knutene) og la ham gå. Jf. Evans & Porter 2000:174 og flere: «… binding … the feet together and the hands to the sides of the body.»

4. Tørkle bundet over hodet: Johannes skriver at da Lasarus kom ut av graven, hadde han også «… et tørkle (soudarion) bundet over ansiktet» (11,44).

Det aller første de tilstedeværende nemlig måtte gjøre når en jødisk person var død, var å lukke øynene til vedkommende. («The eyes of the dead person should be closed» (Gansfried CXCIV:7).

Det neste var å dekke ansiktet til («Ansiktet på alle avdøde skal dekkes til» (Lamm 1969:4:2; «Et klede må bli trukket over ansiktet» (Feinberg 2012:302). Dette gjøres også i Norge i dag, for eksempel ved en bilulykke der den døde foreløpig er plassert i veikanten.

La meg her nevne at mange av disse nevnte skikkene kan ses utført på Likkledet i Torino. Mannen det er avtrykk av på kledet, er blitt gravlagt på jødisk vis.

Som jøde har han langt hår og skjegg, og typiske korketrekkerkrøller ved ørene (romerske og greske menn hadde kort hår).

Jødekristne Niyr bekrefter: «Dr. Alan Whanger [professor i røntgenografi] tilbrakte tusenvis av timer med å undersøke avtrykket på linkledet fra svært gode bilder i 1:1-størrelse» (s.147).

5. «En død mann må begraves i sitt tallith»: (bønnesjal) (Gansfried CXCVII:98). Den døde må bli hyllet inn i sitt tallith, uansett om det er dyrt eller ikke, eller hvor nytt det er (Lamm:8). Bønnesjalet ble plassert over hodet, aller øverst, over linkledet.

Dermed kan vi antyde at «linklærne» eller «gravklærne» slik de etter all sannsynlighet lå tilbake i Jesu grav, var følgende, fra nærmest kroppen: Bånd som hadde bundet opp haken, bånd som hadde bundet hendene sammen, likedan føttene og aller ytterst et bånd som hadde bundet opp linkledet rundt kroppen.

Ytterst over hodet, Jesu bønnesjal. Angående det tørkleet Johannes forteller om: Da Lasarus kom ut, hadde han tørkle rundt hodet, han var død i sotteseng.

Jesu led en voldelig død, tørkleet hans hadde blodflekker fra tornekronen, derfor måtte gravleggerne etter jødisk gravskikk ta dette av da de kom til graven og legge det fra seg separat («på et sted for seg selv») i graven.

jostein andreassen,debatt,meninger,oppstandelsen,påsken,påske,påskeevangeliet