KRISTIANSAND: Randesund Frikir
...
KRISTIANSAND: Randesund Frikirke var selv en planting, og Frikirken i Kristiansand har gjennom de siste tiårene plantet flere menigheter rundt om i bydelene. Et nydelig eksempel på det som Sendt Norge beskriver som en reproduserende menighet, skriver Kristian Lande. På bildet ser vi Kristiansand sentrum. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB
debatt
Misjonsmarken Norge – tid for å ta mer risiko?
Del
I Norge har 6 prosent av nyplantingene blitt lagt ned de siste 15 årene, i prosjektet vi var en del av i Tsjekkia var det langt over 50 prosent. 

Tar vi for lite risiko? Spørsmålet stilles av Sendt Norge i deres rapport om menighetsplanting i Norge.

Rapporten som kom ut i år forteller at færre menighetsplantinger enn tidligere legges ned. I rapporten reflekteres det rundt to grunner til dette.

Den ene er bedre oppfølging, den andre er en mulig forsiktighet: «Noen geografiske områder forbindes med krevende forhold og dårligere vekstgrunnlag enn andre. Få nedleggelser kan tyde på at slike områder i mindre grad prioriteres.»

Jeg har tenkt, samtalt og jobbet mye med akkurat dette, balansen mellom å strekke strikken for å nå lengre – sende ut en håndfull pionerer til ingenmannsland, og det å gå i samlet tropp. I denne artikkelen vil jeg først dele tre opplevelser/erfaringer og så stille noen spørsmål.

Sommeren 2007. Gudbrandsdalen. Jeg var på haiketur. «Brudgom til nord» stod det på plakaten jeg bar, og kanskje ikke overraskende trodde mange det var utdritningslag på gang.

Det var det ikke, og på reisen til bryllupet mitt traff jeg mange spennende mennesker. Den jeg husker aller best er denne damen som brakte meg en time gjennom dalen.

En dame i 50-60-årene, misjonskvinne med stor M. Hun fortalte om bygder uten kristne fellesskap. Om kirker uten prester, ja, hun hadde selv måttet fungere som prest en periode.

Mennesker som var milevis fra kristen tro. Hun fortalte, og mellom linjene lyste nøden. Nøden for dem rundt henne. For de som ikke fikk hørt. Engasjementet for å nå lengre. Ropet om hjelp.

Det brakte tankene mine tilbake til den gang jeg noen år tidligere var hjelpeleder på et kristenrussarrangement for Oppland og Hedmark.

Færre deltakere fra begge fylkene til sammen, enn vi hadde vært kristenruss på min ene skole i Mandal. Haiketuren endte med en bønnestund for Gudbrandsdalen.

Tsjekkia. Kona, ungene og jeg fikk være med på å plante menighet her. Bo i et nabolag der ingen kjente noen som kjente Jesus – før vi flyttet inn. Oppleve en reise gjennom fem år. Se mennesker få sin første berøring med evangeliet.

Se mennesker døpt. Se mennesker falle fra. Se en liten menighet ta form. Vi var en del av en visjon om å plante 21 menigheter i løpet av 10 år. Ut fra et kirkesamfunn som hadde 21 menigheter fra start av.

Menigheter uten noen som helst erfaring fra menighetsplanting. Det var stort engasjement og stor drivkraft. Så stor at mange ble sendt mer eller mindre alene til en by for å plante menighet.

I Norge har 6 prosent av nyplantingene blitt lagt ned de siste 15 årene, i prosjektet vi var en del av i Tsjekkia var det langt over 50 prosent.

Det ble mange nederlag. Men likefullt, mange mennesker som ikke kjente en eneste kristen fikk høre og ta imot.

Forrige uke. På Zoom. Podkast om menighetsplanting i Europa sammen med Øivind Augland.

Han forteller med begeistring og takknemlighet om hvordan han selv ble formet av å vokse opp i Randesund Frikirke, en menighet som åndet og pustet både menighetsplanting og bevisstheten om at vi må videre.

Kulturen kom inn med teskje, og da han og kona som ungt ektepar ble sendt ut for å lede et menighetsplantingsteam i nabobydelen, stod modermenigheten med i tykt og tynt.

Randesund Frikirke var selv en planting, og Frikirken i Kristiansand har gjennom de siste tiårene plantet flere menigheter rundt om i bydelene. Et nydelig eksempel på det som Sendt Norge beskriver som en reproduserende menighet.

Slike menigheter, kulturen de bærer og lever, og bevegelsen som vokser ut fra dem, er de som lykkes best med planting i Norge.

De planter ofte i geografisk nærhet til modermenigheten, og evangeliet brer seg sakte, men sikkert ut over. Spres som ringer i vannet.

Menneskene som legges til er ofte fra kirkens randsone, de har en form for tro eller kulturell tilhørighet, nå blir de aktive menighetsmedlemmer. Det er vakkert å høre vitnesbyrdene. Og, de står i ganske sterk kontrast til det vi fikk erfare i Tsjekkia.

Det store spørsmålet jeg sitter igjen med: Hvordan klarer vi begge deler? Sunne, gode, langsiktige, reproduserende menigheter og radikale team som sendes inn som fallskjermhoppere på steder der ikke finnes noe kristent vitnesbyrd.

Hvordan kan de reproduserende kulturene i bibelbeltet få innflytelse også på Skjåk i Gudbrandsdalen, Båtsfjord i Finnmark eller Alna i Oslo?

Kan vi risikere mer, samtidig som det positive som vokser frem får fortsette å vokse? Og kan det hende at om vi ikke risikerer mer, så slutter det positive å vokse?

Lyst til å reflektere mer over dette? Du finner rapporten på Sendt Norges hjemmeside, og podkasten på Lausanne Europas side. La oss heie på hverandre, for her trengs mange arbeidere, og det ene står ikke i motsetning til det andre.

Jeg avslutter med Sendt Norges innledning: «I Norge er 76 prosent av befolkningen medlem i et kristent trossamfunn, mens 3-4 prosent av befolkningen går jevnlig til gudstjeneste. Ingen kommuner eller storbyer i Norge har et overskudd av menigheter sammenlignet med befolkningstallet. Behovene er overveldende. Hvordan skal ressursene prioriteres?»

debatt,meninger,kristian lande,misjon,sendt norge,menighetsplanting