«For Hauge består den virkelig
...
«For Hauge består den virkelig kristne menighet av mennesker med samme åndelige erfaring som han selv», skriver Bernt T. Oftestad. Illustrasjonsfoto: Einar Solvoll / Aftenposten / NTB
debatt
Den «katolske» Hauge
Del
Hans syn på kristen trostilegnelse og fromhet hadde dype røtter i katolsk tradisjon. Det er ingen sensasjonell innsikt, men er oversett.

I disse jubileumstider vil mange ha en bit av Hans Nielsen Hauge. Det er ikke overraskende, siden han er en av de betydeligste påvirkere bak utviklingen av det moderne Norge.

Men kan han ha vært «katolsk»? De fleste vil uten videre avvise en slik tanke. Katolsk i kirkelig forstand var han selvsagt ikke.

Men hans syn på kristen trostilegnelse og fromhet hadde dype røtter i katolsk tradisjon. Det er ingen sensasjonell innsikt, men er oversett.

Alt fra siste del av 1800-tallet var det viktig å dokumentere at Hauge var evangelisk-luthersk. For den kirkelige indremisjon, som da vokste frem, gjaldt det å ha Hauge i anerekken.

50 år senere forsikret den mektige indremisjonslederen, O. Hallesby , at indremisjonens linje var «haugiansk».

Men fullt så enkelt var det ikke. Kort etter okkupasjonen slo en annen indremisjonsleder, Fredrik Wislø ff, fast at «haugiansk» hadde indremisjonen egentlig aldri vært. Forkynnelsen på bedehuset hadde derimot vært «evangelisk».

Det hadde frigjort mange fra den tunge loviske haugianismen. Du kan bli frelst i kveld, lød det fra bedehusets talerstol. Bare overgi deg til Jesus. Hauges trofaste etterfølgere advarte: Det er ikke så lett å komme inn i Guds rike.

Først må du angre og gjøre bot for dine synder, så kan du håpe at troens lys etter hvert går opp for deg, da blir du gjenfødt, og Gud kan erklære deg rettferdig for ham. Veien til frelse følger en viss orden, en såkalt «frelsens orden».

Konflikten mellom ulike oppfatninger av rett og sann omvendelse, mellom en momentan og en prosessuell omvendelse, var en gang viktig i norsk kirkeliv.

Evangelisk-lutherske kjernesannheter finner man ikke hos Hauge. Her har ingen klar lære om rettferdiggjørelse ved troen alene . Ingen subtil skjelning mellom lov og evangelium.

Ordets objektive virkekraft uavhengig av predikantens religiøs-etiske kvalitet, viktig for all lutherdom, trodde ikke Hauge på. Det lutherske «samtidig rettferdig og synder» var en fjern idé.

Hauge sto for en streng botskristendom med vekt på troens nye liv i lydighet mot Guds bud. Om han i dag skulle ha talt i kirker og bedehus, ville en moderne konventikkelplakat ha hindret ham.

For Hauge leder troen inn i helliggjørelsen av vårt indre jeg, som viser seg i det ytre ved et kristuslikt og fromt liv. Dette mønster for kristenlivet stammer fra den mystiske tradisjon, som kirkefaderen Augustin hadde formert ved hjelp av sin hjertekristendom.

«Mitt hjerte er urolig, inntil det finner hvile i deg,» satte han som motto for sin åndelige selvbiografi, «Bekjennelser». Det var et «urolige hjerte» som ble løftet opp til felleskap med Gud ved en overveldende ekstatisk opplevelse i 1796, da Hans Nielsen Hauge ble norsk kirkelivs betydeligste mystiker.

Den mystiske tradisjon slynger seg gjennom kirkens liv ved middelalderens brudemystikk og helliggjørelsesmystikken i senmiddelalderen.

Den ble ledet inn i protestantismen da Johann Arndts oppbyggelige tekster ble folkelig lesning også i det ortodoks-pietistiske Danmark-Norge.

Frelsens orden, som lar sjelen gå gjennom åndelige stadier fra anger og bot og frem til herlig mystisk forening med Gud i Kristus, ble først uttegnet av katolske teologer og mystikere lenge før reformasjonen.

Pietismen la frelses orden til grunn for sin oppfatning av hvordan vi får del i frelsen. Og Hauge ble opplært i pietisme. Men han lot seg også påvirke av den tidligere helliggjørelsesmystikk.

Hauge levde ikke i noen kirke, men i en konfesjonell statsreligion. Innen dens rammer og skapte han en bred religiøs bevegelse forankret i tette vennesamfunn (konventikler). I sitt «Testamente» (1824) tegnet han bevegelsens fremtidslinje.

Den virket konservativ, da vekt ble lagt på lojalitet overfor statsreligionens kirkelige system. Men Testamentet er egentlig ytterst radikalt. For Hauge består den virkelig kristne menighet av mennesker med samme åndelige erfaring som han selv.

Og med hans bevegelse er den siste tid begynt. For i de siste dager øser Gud ut sin Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal profeter og de unge skal se syn. (Agj.2,17).

Hauge så sin bevegelse i endetidens lys. Slik blir de haugianske «predikantinner» et tegn på endetiden. Men Kristi gjenkomst ble «utsatt» Og bevegelsen ble senere omformet til organisert indremisjon for vekkelse og oppbyggelse.

Hauges mystikk var innfattet i protestantisme. Avstanden til det katolske var tydelig. Hjertet blir ikke rettet mot Kristi nærvær i sakramentet, men mot Ordet og personlig religiøs erfaring.

Slik blir troen til sist psykoreligiøst bestemt. Og menigheten (vennesamfunnet) blir en addisjon av kristelige personligheter.

hans nielsen hauge,bernt torvild oftestad,bernt t. oftestad,debatt,meninger,katolisisme,haugianere