Troens demokratiske fangenskap

Åpen folkekirkes frukter er frafall, åndelig likegyldighet og en kirke som ikke lenger vet hvorfor den eksisterer.

Foreningen Åpen folkekirke har styringsmakten over Den norske kirke. Åpen folkekirke har absolutt flertall i Kirkemøtet og Kirkerådet. Ingen blir biskop i Den norske kirke uten at Åpen folkekirke vil det.

Samtidig er det et faktum at Åpen Folkekirke (ÅF) ikke er forpliktet på Den norske kirkes læregrunnlag. ÅF har intet kristent formål. Og medlemskap i ÅF forutsetter ikke at man er døpt eller medlem av Dnk.

ÅFs formål er uttrykt i vedtektenes § 1: «Åpen folkekirke er en landsomfattende organisasjon som arbeider for at Den norske kirke skal være en åpen, inkluderende, landsdekkende og demokratisk folkekirke som motarbeider diskriminering.»

Med denne målsettingen søker ÅF å bli representert i kirkens organer.

I § 3 står det: «Alle som støtter foreningens formål og aksepterer vedtektene, kan være medlemmer av Åpen folkekirke.»

Dnks læregrunnlag er Bibelen, de oldkirkelige trosbekjennelsene, Luthers lille katekisme og Den augsburgske bekjennelsen. Biskoper og prester er formelt forpliktet på denne læren.

Men ÅF som nå har den øverste styringsmakten i kirken, har ingen slik læreforpliktelse. Dette må forstås som en følge av ÅFs overordnede åpenhetsideal.

I Dnk skal alle være velkommen og kjenne seg hjemme, uansett hva man tror og hvordan man lever.

ÅF er mest kjent for sitt sterke engasjement for at par av samme kjønn skal kunne inngå ekteskap i kirken. I ÅFs valgprogram for 2020–23 står det at ÅF særlig jobber for at dette vedtaket ikke skal reverseres.

Nå finnes det intet bibelsk grunnlag for likekjønnet ekteskap. Likevel vedtok Kirkemøtet at det finnes to syn i kirken som er sideordnede.

Men siden flertallets syn er inkluderende mens det andre er diskriminerende, kan utviklingen bare gå én vei. Praksis viser at Dnk ikke ønsker biskoper og prester som er imot likekjønnet ekteskap.

«To syn»-resonnementet kan brukes overalt hvor det finnes to syn i kirken. Noen mener at Gud skal dømme alle mennesker, at det finnes en fortapelse, og at troen på Kristus er den eneste veien til frelse.

Andre fornekter alt dette. ÅF vil ikke diskriminere noen. Dåpen er nok, troen er unødvendig.

ÅF viser derfor ikke noe engasjement for at mennesker skal bli frelst. Forkynnelse til omvendelse og etterfølgelse er ikke ønsket.

Bibelen vitner om Gud som elsket verden slik at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.

Nå vandrer mennesker uten frelsende tro med god samvittighet på den brede vei, med ÅFs og Dnks velsignelse. I praksis fremmer ÅF det syn at enhver blir salig i sin tro.

Begrepet «trossamfunn» leder tankene til et fellesskap av mennesker som deler en felles tro. Den tro som menigheten sammen bekjenner høyt hver søndag, kunne være et uttrykk for kirkens felles tro.

Slik er det ikke. Undersøkelser har vist at en av tre kirkemedlemmer regner seg selv som ateister. Det innebærer en fornektelse av samtlige ledd i kirkens trosbekjennelse.

I Bibelen leser vi: «Men er ikke Kristus oppstått, da har dere en unyttig tro, og da er dere ennå i deres synder.» (1 Kor 15,17).

En undersøkelse i Borg bispedømme viste at bare 14,8 prosent tror at Jesus sto opp fra de døde. Hvorfor ser ikke ÅF dette som en utfordring?

Kirkens demokrati er viktig for ÅF. ÅF opptrer ikke i strid med Dnks ordning.

Ordningen krever nemlig ikke at kirkelige partier skal ha en kristen basis og målsetting. Alle døpte har stemmerett og valgbarhet i kirken.

Ordningen er utformet av den kirkelige reformbevegelsen, med biskop Andreas Aarflot som hovedarkitekt. Den er vedtatt av kirkens egne organer. Og Stortinget har forankret ordningen i norsk lov.

I programmet leser vi at ÅF «særlig jobber for å utvikle kirkens demokrati».

ÅF er klar over at kirkesøkningen er lav. For å få flest mulig stemmer fra kirkens passive medlemmer er det viktig for ÅF at «kirkevalg fortsatt skjer samtidig og i umiddelbar nærhet til kommune- og fylkestingsvalg».

Denne valgordningen er hovedårsaken til ÅFs valgsuksess.

Hvordan fungerer så demokratiet innad i ÅF? I 2020 var antall betalende medlemmer 562!

På ÅFs årsmøte i mars 2020 møtte bare 46 stemmeberettigede! Ifølge Statistisk Sentralbyrå var medlemstallet i Den norske kirke 3686.715 per 17. juni 2020.

Bare en ytterst liten del av Dnks medlemmer engasjerer seg i ÅF. Dnk ledes i dag av en snever maktelite som har lite kontakt med kirkens trofaste slitere.

ÅF kan lett erobres. Men det vil neppe skje. Den uavhengige lekmannsbevegelsen har aldri sett det som et mål å innta kirkelige posisjoner.

Den ønsker frihet til å drive sin misjonsvirksomhet på bibelsk grunn uten binding til folkekirken. Men et politisk parti kan lett få kontroll over foreningen. Dette er heller ikke sannsynlig. S

å lenge Dnk fungerer som en snill seremonimester som trøster og velsigner alle, er de fleste politikere fornøyd. ÅF har sikret sin demokratiske makt i Dnk, både i det politiske og folkekirkelige flertall.

I Bibelen er dåpsbefalingen samtidig en misjonsbefaling. Jesu disipler skal lære de døpte å holde alt det Jesus har befalt dem. Men ÅFs læretoleranse utløser hverken syndserkjennelse eller frelsesfryd.

Kirkens lærenemnd ble nedlagt da kirken ble skilt fra staten. De ÅF-oppnevnte biskopene finner visst ingen vranglære å bekjempe.

Deres oppgave er nå blitt å ivareta romsligheten i kirken. Human-Etisk Forbund kjemper ikke lenger for å avkristne kirken.

Det klarer den bedre selv. ÅFs frukter er frafall, åndelig likegyldighet og en kirke som ikke lenger vet hvorfor den eksisterer.

Kirkesituasjonen varierer mye i landet vårt. Fortsatt kan kristne vitne om at deres lokale menighet fungerer godt. Det er gledelig.

Men stadig flere troende ser at de er fanget i en kirke som prioriterer demokrati og mangfold fremfor troskap mot kirkens Herre. I år feirer Dnk at det er 250 år siden Hans Nielsen Hauges fødsel.

Men hans vekkelsesforkynnelse er minst like uønsket i kirken som den var i hans samtid. Kristne som kjenner kall til å vinne mennesker for Gud, opplever at de ikke har støtte i Dnk.

Det er oppbruddstid for troende som vil frigjøre seg fra folkedemokratiets lenker. Det finnes kristne fellesskap som med glede åpner opp for frimodige kristusvitner.