Skjørt demokrati i fare

Hva betyr et militærkupp for et lite lokalsamfunn langt ute på landsbygda?

1. februar våknet vi til nyhetene om at militæret hadde overtatt makten i Myanmar og at landets leder Aung San Sui Kuy nok en gang var fengslet.

Det var i forkant ventet reaksjoner fra hæren som følge av deres påstander om valgfusk, men selve kuppet kom som et sjokk på de fleste. Ville dette bety slutten på 10 år med demokrati?

Gjennom nyheter og bilder fra store demonstrasjoner i og rundt de største byene, og daglig kontakt med våre lokalt ansatte i landet, har vi sett hvordan situasjonen har tilspisset seg de siste ukene.

I løpet av det siste tiåret har Myanmar hatt positiv utvikling. Fra å være et lukket samfunn ledet av en militærjunta, har landet åpnet opp både politisk og økonomisk.

Demokratiseringen har økt jevnlig, sammen med økt ytringsfrihet og større spillerom for sivilsamfunnsaktører. Men selv før kuppet var landet i stor grad fra sentralt hold ovenfra og ned.

Myanmar er fremdeles kategorisert som et av de minst utviklede landene, hvor over 30 prosent av befolkningen lever i fattigdom på tross av sterk økonomisk vekst.

Det er også stor spenning mellom ulike etniske grupper, i tillegg til den vonde konflikten mellom Rohynga-folket og myndighetene.

70 prosent av Myanmars befolkning lever på landsbygda, og det er også her vi finner flertallet av den fattigste befolkningen. Siden 2011 har vi derfor konsentrert vårt arbeid helt nede på lokalt nivå for å styrke lokalbefolkningens muligheter til å kreve sine rettigheter.

I tillegg til å jobbe for å sikre tilgangen til utdanning for de minste barna, etablerer vi lokale nettverk og landsbybaserte organisasjoner, hvor innbyggerne selv tar del i og ansvar for utviklingen av lokalsamfunnet.

I et skjørt demokrati må vi starte fra bunnen. Nå er vi redd nettopp dette arbeidet står i fare.

Da pandemien inntraff Myanmar i mars i fjor og samfunnet stengte ned, så vi raskt positive resultater av arbeidet som hadde blitt lagt ned på forhånd. De lokale organisasjonene var raske på ballen og samarbeidet tett med lokale myndigheter.

De ledet smittevernarbeidet i landsbyene og utdeling av nødvendig utstyr, etablerte egne komiteer som jobbet med hver sine temaer helse, beskyttelse av barn, ungdom med mer.

Gjennom hele 2020 meldes det om god kontakt mellom lokalsamfunn og lokale myndigheter, hvor lokalbefolkningens behov har blitt tatt på alvor og fulgt opp. Nettverkene meldte inn behov og var tydelige på hva de hadde rett på, og myndighetene fulgte opp.

Til tross for en voksende økonomisk krise som følge av nedstengingen klarte mange familier å finne nye inntektsmuligheter takket være støtte fra de lokale gruppene.

Det var fantastisk å se hvordan landsbyene ordnet opp selv, i et nedstengt samfunn hvor våre egne kolleger og partnerorganisasjoner hadde begrensede muligheter til å komme ut i felt.

Spørsmålet nå er hva som skjer med disse strukturene og det gode grunnlaget som har blitt lagt når militæret har tatt over makta. Demokratiet var allerede skjørt, og erfaringer og minner fra fortiden fortsatt nært.

Vi frykter utviklingen kan føre til at de landsbybaserte organisasjonene ikke tør å fortsette, fordi lokalt påvirkningsarbeid og organisering i grupper kan bli sett på som en trussel i hærens øyne.

Som bistandsaktør kan vi i verste fall ende opp med å bare levere grunnleggende tjenester, og at selve arbeidet med å styrke lokalsamfunn forsvinner.

Dermed får vi ikke tatt tak i underliggende faktorer som hindrer mennesker fra å komme ut av fattigdom.

Skal vi bygge demokrati, må vi starte helt på bunnen, hvor medbestemmelse og inkludering står i fokus. Skal vi bidra til bærekraftig utvikling, må lokalbefolkningen selv få være med og styre sin utvikling.

Slik kan vi bidra til å utrydde fattigdom. Dette står nå på spill i Myanmar, som allerede før kuppet var i økonomisk krise som følge av pandemien.

Vi står sammen med befolkningen i Myanmar og håper på en fredelig og demokratisk løsning på situasjonen.