ÅNDELIG: Jeg mener at vi krist
...
ÅNDELIG: Jeg mener at vi kristne, mer eller mindre ubevisst, har satt det åndelige livet på pause eller i skammekroken. Det er dumt når det åndelige livet jo faktisk er det som er ment å holde oss kristne gående, skriver Mai-Britt Sørensen. Foto: Ørn E. Borgen / NTB
debatt
Når angsten ikke er «konstruktiv»
Del
Det er noe som har skjedd med fellesskapskosen under pandemien, og jeg er en av de kristne som lurer på hvordan mon situasjonen må ha sett ut «oppe ifra». 

Vi har blitt så fokusert på det som til enhver tid har vært oss underlagt (den fysiske døden) at vi kanskje ikke får den ene foten foran den andre og kommer oss ut med evangeliet.

Den 20. juni 2020 skrev jeg i kronikken «Krisen har vist oss nødvendigheten av konstruktiv mediedekning» at medienes rolle kan være konstruktiv i forhold til smittebegrensningen. Jeg skrev hvor viktig det kan være å vektlegge korrekt informasjon om virus, siden dette potensielt sett kan redde mange liv.

Det er da også rådet å følge med i mediene fra den norske lege og professor emeritus i hypokondri, Ingvard Wilhelmsen, som mener at angst i seg selv kan være konstruktivt for å hindre at vi sprer smitte.

I et intervju på pTro forteller hypokonderlegen meg hvordan han ber folk om ikke å blåse i faresignalene, for da hadde nok situasjonen sett verre dager og smitten vært ‘overalt’.

Og det å følge fornuften er en viktig del av både dannelsen vi gir barna, oss selv og hverandre. Vi skylder fellesskapet, de eldre og svake, å tenke gjennom hva vi gjør for å hindre og minske smitten mest mulig.

Når det så er sagt, så kan jeg ha problemer med angsten som for tiden gjennomsyrer samfunnet vi lever i. I noen tilfelle kan den virke altoppslukende, selv om angst i seg selv ikke trenger å være det.

Men det kan den bli. Som utvekslingsstudent i Kenya, husker jeg selv hvordan jeg måtte gå noen runder på dette. Underveis i utvekslingen ble jeg syk og hadde i forkant hørt skremmekampanjer om det kenyanske helsesystemet.

To elever hadde mistet livet i løpet av tiden jeg var utvekslingsstudent. Det ga meg ikke akkurat tiltro og tillit til systemet, selv om jeg er sikker på at det finnes toppkvalifiserte leger der også.

Men det var nettopp i Afrika at jeg opplevde hvordan det var å leve overgitt til en høyere ‘skjebne’ enn velferdssystemet der alt fungerer. Det var også her at jeg ble kjent med min egen dødsangst og jeg for alvor begynte å skjønne verdien av livet.

Det var under min utveksling at jeg ble fortalt historier om hvordan folk på mystisk vis forsvant.

Som en nådeløs godnatthistorie fortalte min kongolesiske romkamerat meg lett distansert om politikere i byen som hadde forsvunnet på ‘mystisk’ vis, og når jeg da besøkte den landsdekkende avis «The Nation», fikk jeg vite av en journalist i rettsavdelingen at de fikk inn mordsaker hver eneste dag.

Jeg skjønte da etter hvert at døden var en mer naturlig del av livet i Kenya. Det fantastiske er at det går an å slutte fred med den angsten som ikke er konstruktiv. Til gjengjeld så kan man bli mer avhengig av Jesus.

Men finner man nå denne holdning i Skandinavia, hvor vaksinepasset tilsynelatende er en nyvunnen vei til «frelse»? Det er den i hvert fall for den reiselystne.

Den danske journalist og teolog Iben Tranholm setter også pekefingeren på danskenes dødsangst «Du må gjerne dø, men bare ikke av koronavirus», sier hun til lytterne i radioprogrammet «Tal til meg» på den danske radiokanalen P1.

Hun mener at den fysiske dimensjon får mer plass enn den åndelige og at det leder til avstand og en form for sekterisme.

I Norge har også situasjonen danset seg ut av proporsjoner. Her gifter heller folk seg på Hennes og Mauritz enn i kirken hvor det bare er tillatt å være ti.

Det kan man jo knapt anklage noen for, for der det er husrom er det hjerterom og hvis det er plass til 120 personer på et kjøpesenter, så gir jo matten seg selv.

De fleste kristne gjorde da heller ikke opprør da regjeringen frarådet oss å ha samlinger ute i det fri rundt en bålpanne. Vi har simpelthen lagt oss flate for hasteverksvedtak av en annen verden, og hvilket signal sender det?

Det jeg virkelig har noe imot, og grunnen til at jeg skriver denne kronikk, er nedprioriteringen av det åndelige livet. Jeg mener at vi kristne, mer eller mindre ubevisst, har satt det åndelige livet på pause eller i skammekroken.

Det er dumt når det åndelige livet jo faktisk er det som er ment å holde oss kristne gående.

Fellesskapet er jo det som holder oss kristne brennende fordi det skjer noe når vi kommer sammen. Også Paulus understreker i brevene sine hvor viktig det er for menigheten å komme sammen å ha dette fellesskapet.

Manifestasjonen av problemet blir synlig når dødsangsten blant kristne blir større enn begeistringen for å leve.

Da har man vært hjemme for lenge og begynner gradvis å miste perspektiv. Jeg mener at det er på tide å våkne opp og sette ting i proporsjoner for vi har en nyhet som er bedre og mer vesentlig enn korona.

Slik jeg ser det, er det ikke lenger konstruktivt bare å følge råd og regler når det går på bekostning av evangeliet som jo er evigvarende.

Da har man opphøyd det fysiske over det åndelige. Da blir det er lett å glemme hvem og hva vi faktisk lever for.

mai-britt sørensen,korona,koronaviruset,debatt,meninger,angst