Jødehatet som aldri forsvant

Dersom en fotballspiller hadde kommet med rasistiske uttalelser hadde klubben gått til sanksjoner. Bør antisemittiske uttalelser på offentlig radio behandles mildere?

La meg være tydelig. Shaun Henrik Mathesons uttalelser er svært alvorlige. Det å så tydelig koble ‘ Guds utvalgte folk’ med hevngjerrige angrep rettet særlig mot barn, gjør Mathesons uttalelse til et av de tydeligste eksemplene på klassisk antisemittisme i Norge i nyere tid.

Derfor bør det få konsekvenser for både NRK og Matheson. NRKs beklagelse i Kringkastingsrådet er en god start, men uttalelsen er så grov at den bør regnes som en straffbar handling.

En skal ikke mange år tilbake i tid før Matheson ville opplevd betydelige sanksjoner for sine uttalelser.

Etter andre verdenskrig ble den anti-antisemittiske norm etablert. Det vestlige samfunnet ville ta ett oppgjør med sin lange historie med antisemittisme og -judaisme, og i mange land ble det straffbart å uttrykke antisemittiske forestillinger.

Etter flere antisemittiske hendelser på 1960-tallet i Europa under ‘ svastika-epidemien’, var det mange som tonet ned alvoret i disse hendelsene.

Heldigvis var det mange som oppfordret til å ta dem på alvor, og det resulterte i en tilføyelse i straffeloven §135 i 1961, « På samme måte straffes den som offentlig forhåner eller opphisser til hat eller ringakt mot en folkegruppe som karakteriseres ved en bestemt trosbekjennelse, avstamming eller opprinnelse for øvrig, eller som truer en slik folkegruppe eller sprer falske beskyldninger mot den».

I tillegg førte det til stor debatt om hvordan en skulle sikre at nye generasjoner fikk lære om holocaust, antisemittisme og diskriminering.

Det ble sendt ut et rundskriv fra Kirke- og undervisningsdepartementet 31. mai 1960, der en ba om fokus på disse områdene i flere fag, særlig i kristendomsundervisningen.

Dermed førte denne avskyelige svastika-epidemien til at storsamfunnet gjorde flere grep for å bekjempe rasisme og antisemittisme, særlig i skolene. Den anti-antisemittiske normen ble styrket.

I den nylig utgitte minidokumentarserien ‘ Jødehatet som aldri forsvant’, stadfester Christhard Hoffmann at den anti-antisemittiske normen som ble etablert etter 1945 ikke finnes lengre på samme måte.

Men hvordan ble det slik? I boka ‘ The Shifting Boundaries of Prejudice‘ skriver Hoffmann om hvordan fremveksten av antisionismen, forvitringen av konsensus om begrepet antisemittisme og en polarisering i ordskiftet, har gjort det vanskeligere å identifisere antisemittisme.

Det er ikke uten grunn at mange støtter Mathesons uttalelser ved å nettopp argumentere for at han kritiserer staten Israel, ikke det jødiske folk som helhet. Det er det også mange som gjør i kommentarfeltene på de kristne dagsavisenes Facebooksider.

Skillet mellom kritikk av staten Israel og det jødiske folk, kunne gjort det enklere å skille mellom hva en kritiserer.

Dessverre er tilfellet ofte at en ikke greier å skille mellom den israelske stat eller den jødiske befolkningen. En havner gjerne i en gråsone hvor en så alt for fort tråkker over grensene.

Det er denne utydeligheten i skillet mellom staten Israel og det jødiske folk som gjør at mange ikke har store forventinger til at en anmeldelse skal føre frem.

For mange er det vanskelig å forstå hvor grensa til antisemittisme går, og hvor alvorlig det er å krysse den. Det gjør det vanskelig å følge opp overtramp.

I 2019 lanserte Institutt for Samfunnsforskning (IFS) rapporten ‘ Antisemittisme på nett og i sosiale medier i Norge’.

Rapporten nevner fem ulike grupper som peker seg ut som avsendere for antisemittisme i en eller annen grad. Det er verdt å merke seg at kristne miljøer nevnes her, selv om rapporten slår fast at mengden av antisemittiske ytringer på nett fra det kristne miljøet er lite synlig.

Det er altså ikke bare ytre høyre, ytre venstre, i muslimske eller i konspirasjonsteoretiske miljøer en finner antisemittismen. Den lever også i våre kristne miljøer. Ikke hos de andre, men hos oss.

Rapporten etterlyser at norske myndigheter jobber med å sikre motvirkningen av antisemittiske ytringer, sikre en langsiktighet i arbeidet, jobbe sammen med internasjonale aktører, gjøre flere juridiske avklaringer, mm.

Regjeringen synes delvis å ta dette på alvor i sin nye handlingsplan mot antisemittisme som skal gjelde fra 2021 til 2023.

Regjeringen vil gi støtte til overvåkningen av internett og sosiale medier i et prøveprosjekt i regi av Antirasistisk Senter, noe som er nytt i denne handlingsplanen.

I handlingsplanen står det at «På bakgrunn av dette prøveprosjektet, vil regjeringen vurdere om det er hensiktsmessig med innsats framover som sikrer mer langsiktighet i arbeidet med å følge med på antisemittisme på internett og i sosiale medier, slik ISFs rapport anbefaler».

Med tanke på hvor seiglivet antisemittismen er, hvor levende den er på internett og hvor tydelig den noen ganger kommer frem i sosiale medier, er det svært sannsynlig at det blir nødvendig å følge opp ISFs anbefalinger ytterligere.

Det gjelder ikke minst de juridiske avklaringene og hvilke konsekvenser antisemittiske uttalelser og hendelser skal få.

Førsteamanuensis ved OsloMet, Gunnar Haaland skriver at « Antijødiske motiver og diskurser innenfor kristendommen ligger ofte i en blindsone som mange ikke sjekker», i det katolske årstidsskriftet Segl.

Dessverre er det kanskje også slik for oss når det kommer til antisemittismen. Er det derfor vi ikke forventer at Mathesons uttalelser skal få konsekvenser?

Tør vi ikke ta et oppgjør med den? Eller er ikke denne antisemittismen så farlig?

Vi vet den er farlig. Vi vet også at uttalelsene var antisemittiske, noe NRK også har erkjent og beklaget. Spørsmålet er bare hva NRK har tenkt å gjøre for å forhindre slike uttalelser i fremtiden.

Dersom en fotballspiller hadde kommet med rasistiske uttalelser hadde klubben gått til sanksjoner. Bør antisemittiske uttalelser på offentlig radio behandles mildere? Denne ukens hærverk på et jødisk minnesmerke i Oslo, minner oss om alvoret.

Det er på tide at vi igjen etablerer den anti-antisemittiske normen.