«Nåde den kristne som våger å
...
«Nåde den kristne som våger å uttrykke usikkerhet i forhold til hvor trygg, sikker og effektiv vaksinen som nå rulles ut er», skriver innsenderen. Foto: Terje Pedersen / NTB
Debatt
Hvor ble det av takhøyden?
Del
Oss troende i mellom hadde jeg håpet takhøyden, søskenkjærligheten og respekten for at vi tenker annerledes på samfunnsaktuelle temaer var høyere.

Er det bare meg, eller er uttrykk for en reservert holdning til koronavaksinen verre enn «å banne i kirken» for tiden?

Settes det indirekte opp et skille i Kristi Kropp mellom de «gode» kristne som utviser solidaritet med de svake, og nestekjærlighet i praksis, for de vil ta vaksinen – og de som av flere saklige, faktabaserte, og/eller helsemessige årsaker vil reservere seg mot vaksinen, og dermed blir de «sorte fårene» i denne sammenheng?

For det er ikke en selvfølge for alle å ta vaksinen. Er det ikke lov å følge sin indre overbevisning her? Jeg mener det er viktig ikke å gå på kompromiss med det vi kjenner blir galt. Er det ikke foruroligende at en debatt er over før den får begynt?

Jeg undrer meg over massive reaksjoner en pastor fra Risør fikk da han skrev «Derfor sier jeg nei takk til vaksinen». To dager senere kunne vi lese en unnskyldning av Bjørn Kristiansen, og deretter igjen en helsides artikkel 14/1: «Pastor har snudd: - Jeg vil ta koronavaksinen.»

Det aller verste var visstnok hans oppmuntring om å søke hjelp og tilflukt hos Jesus og hans Ord først av alt, slik jeg forsto ham, som riktignok kunne vært formulert mer viselig. Jeg trodde det var LHBT-bevegelsen med Pride i spissen som stadig sørger for mer og mer sensur av ytringer fordi de hyler lynraskt og høyt om at de føler seg krenket og såret.

Og da særlig av bibeltro og konservative kristne. Oss troende i mellom hadde jeg håpet takhøyden, søskenkjærligheten og respekten for at vi tenker annerledes på samfunnsaktuelle temaer var høyere. I stedet ser det ut til at takhøyden ikke eksisterer i det hele tatt? Helt bevisst?

Jeg tror nemlig vi kunne vært gode forbilder når det gjelder debatt om et så følelsesladet og derfor eksplosivt tema som vaksine/ikke vaksine. Vi burde være de fremste i å vise respekt og toleranse for ulikt ståsted i dette. Men går grensen her, da? Hva bunner den egentlig i?

Kanskje skulle publiseringen av unnskyldningen, lederen og artikkelen i Dagen om samme tema samme uke i januar virke avskrekkende? I så fall kan det godt tenkes taktikken lyktes. Var du usikker og reservert før med å uttrykke skepsis i forhold til vaksinen, tør du i alle fall ikke det nå?

Sannelig skal det koste å stå for hva du opplever er rett og galt i dagens offentlige debattklima. Du risikerer å bli tillagt holdninger og verdier du ikke har. Selv innenfor kirkesamfunn. Dessverre. Nåde den kristne som våger å uttrykke usikkerhet i forhold til hvor trygg, sikker og effektiv vaksinen som nå rulles ut er.

Eller enda verre; den som attpåtil våger å være åpen og ærlig på at de har bestemt seg for å takke nei! Indirekte beskyldninger fra ledere om manglende solidaritet vil jeg våge å påstå treffer særlig hardt nettopp oss troende, som har et iboende ønske om - fremfor alt - å vise nestekjærlighet.

Så derfor ser det i mine øyne ut som at dette for tiden er tabuet over alle tabuer; det egner seg rett og slett ikke til debatt? Særlig ikke for kristne. Punktum er satt.

vaksineskepsis,christin reinholdtsen,christin m. 
reinholdtsen