Skjæveland, Putin og radikaliserte kristne på Klepp

For meg virker det ikke som om Sp-politikeren egentlig er interessert i å finne ut hva som rører seg på de mange bedehus i kommunen.

Leder for hovedutvalget for samfunn og kultur i Klepp, Arild Børge Skjæveland, går hardt ut mot konservative kristne i et intervju i Dagen. Intervjuet er interessant i mange henseender.

Skjæveland kommer med en rekke interessante påstander. Den erfarne lokalpolitikeren sier at han er kommet til at konservative kristne er radikaliserte.

Dette er etter mitt syn en sannhet med visse modifikasjoner. Jesu budskap er radikalt på mange måter, og mange ganger skulle jeg ønske at vi som kristne var mer radikale enn det vi ofte fremstår som.

Vi er kalt til å elske vår neste som oss selv, dette gjelder selvsagt også mennesker med homofile følelser. Radikaliseringen Skjæveland sikter til er trolig ikke en slik type radikalisering.

I Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme opererer de med følgende definisjon av ordet: «prosessen der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå sine politiske, ideologiske eller religiøse mål».

I tider med religiøst motivert terrorisme har ordet radikalisering en særdeles negativ klangbunn og er en temmelig virkningsfull merkelapp.

Jeg for min del har liten tro på at soknebarna i Klepp egentlig sitter og klekker ut voldelige aksjoner mellom andakter og snekring av fuglekasser.

Skjæveland sier videre at man i konservative kristne menigheter har et ekstremt fokus på utestengning og fordømmelse.

Ifølge Sp-politikeren kan de konservative kristne umulig ha lest Romerbrevets kap. 8. Hva Skjæveland sikter til i Romerbrevet er ikke så godt å si. Kapittelet inneholder en hel del, for å si det mildt.

«Han sendte sin egen Sønn som syndoffer, i samme slags kjøtt og blod som syndige mennesker har, og holdt dom over synden i oss.

Slik ble lovens krav oppfylt i oss som ikke lever slik kjøttet vil, men slik Ånden vil», skriver blant annet apostelen Paulus i dette kapittelet til romerne.

Budskapet om synd og nåde har blitt til anstøt, men var gyldig for romerne, og er også gjeldene for dagens konservative kristne på Klepp som ikke kan plukke vers og setninger ut av sin sammenheng.

Dersom ikke bedehusene «hadde vært så homofobiske, men hadde trodd på demokratiet, hadde de visst at de homofile ikke hadde overtatt styringen», sier Skjæveland og utdyper videre at man ikke «blir valgt inn i styret om ingen vil ha deg der».

Skjævelands argumentasjon blottlegger en mangel på innsikt i forhold til hvordan konservative kristne forholder seg til bibelske sannheter. Jesus var ingen realpolitiker, men veien, sannheten og livet.

Kristne kan selvsagt ikke gå på akkord med Bibelen og sin egen overbevisning med den begrunnelse at det mest sannsynlig ikke vil få konsekvenser.

Sp-eren sammenligner sine mange konservative, radikaliserte, homofobiske og udemokratiske lokale sambygdinger med Russlands president Vladimir Putin, og sammenligner Putins fengsler for homofile med de svette bønnekjellerne i kommunens mange bedehus.

Samtidig sier Skjæveland at han ikke har problem med religionsfriheten. Når Dagen-journalisten konfronterer Skjæveland med at «kristenfolket opplever at forslaget er skreddersydd for å ramme dem» kan imidlertid Skjæveland berolige dem.

Forslaget skal nemlig få kristenfolket på rett vei. Dette høres jo unektelig putinsk ut.

For meg virker det ikke som om Sp-politikeren egentlig er interessert i å finne ut hva som rører seg på de mange bedehus i kommunen.

Slik jeg leser Skjæveland virker han å være mest opptatt av å tåkelegge og opprettholde fordommer og misforståelser. Dette er forledende og bidrar til at debatten blir langt mer krevende.

Klepp-politikerens argumentasjonsgrunnlag er hans egne opplevelser med konservative kristne miljø. Dette er opplevelser man skal ta på alvor.

Det er ikke bare Skjæveland som har brennmerker etter møter med konservative kristne. Det er en kjensgjerning at kristne i historiens løp har skygget så mye for Jesus at det lyset man skulle ha skimtet har blitt et stummende mørke.

Bedehusene, som skulle være en portal i inn Guds rike, har for noen vært en vaksinasjon. Dette er sørgelig og mange konservative kristne trenger å be Gud og mennesker om tilgivelse.

Man kan på tross av dette ikke fatte politiske beslutninger på grunnlag av egne subjektive følelser og opplevelser.

En kommunepolitiker kan ikke foreslå å ta støtten fra idrettslagene på Jæren fordi han har blitt mobbet av fotballtreneren sin da han var lillegutt-spiller.

Mange vil ha tilsvarende positive opplevelser og følelser knyttet til barnefotball. I politikken kreves det at man er i stand til å løfte blikket bort fra seg selv og sine opplevelser. Diskusjoner og avgjørelser bør fattes på et prinsipielt grunnlag.

Skjævelands argumentasjon er dessverre ikke særlig oppsiktsvekkende. Retorikken i debattene rundt denne tematikken følger et forutsigbart mønster. Argumenter og fornuft har ofte vikeplikt for merkelappsretorikk og subjektive erfaringer.

«Vi er blitt skjelvne fordi noen har funnet på å dele oss inn i gode og onde, helhjertede og hjerteløse, anstendige og uanstendige. Og da blir avstandene fort for store», skriver Lars Saabye Christensen i sin siste bok om «Byen».

Påklistring av merkelapper og henvisninger til egne eller andres subjektive erfaringer har blitt en effektiv måte å kvele debatter på. Om man klarer å stemple sine meningsmotstandere som hjerteløse og onde, er debatten parkert.

Inndelingen i gode og onde, anstendige og uanstendige, bryter ned den plattformen det offentlige ordskiftet må hvile på. Opplysningsidealer som ytringsfrihet og religionsfrihet trues nå paradoksalt nok i toleransens forkledning.

George Orwell sier at «jo lenger et samfunn beveger seg bort fra sannheten, jo mer vil de hate dem som taler den». Kanskje taler briten rett inn i vår tid.