MISJONÆRER: Vi vet hvordan det
...
MISJONÆRER: Vi vet hvordan det gikk med evangeliets utbredelse i Kina - vekkelsen, de 100 millionene som etter hvert ble kristne, skriver Kristian Lande. Dette bildet tatt er tatt før Andre verdenskrig og viser pionermisjonærer tilknyttet China Inland Mission. Foto: AKG Images / NTB
debatt
Morfars bøker
Del
Hva vil mine barnebarn tenke når de en gang om flere tiår leser bøker med fortellinger fra misjon i Norge og Europa på 2020-tallet?

Da morfar var ung, var Norge ganske annerledes. Verden var annerledes. Evangeliets posisjon var annerledes. Vi nordboere var misjonærsender nummer en på kloden.

Misjonskvinner sparte og gav. Barn var med i misjonsklubber. Predikanter reiste fra bygd til bygd. Og misjonsmarken - den var stor. Så mange land, så mange folkeslag som enda ikke hadde hørt.

I dag er verden snudd opp ned. Det som var misjonsmark, er i mange tilfeller blitt sendeland. Vi som en gang var i fremste rekke på sendefronten, er selv blitt misjonsmark. Hva skjedde?

I høst arvet jeg noen fantastisk spennende bøker. Morfars bøker. Bøker uten fancy cover. Uten bilder og fengende overskrifter. Like fullt bøker fulle av spenning.

Fulle av innblikk. Innblikk i hva som rørte seg den gangen morfar var ung. Innblikk i hva mennesker i Norge tenkte og trodde. Mennesker i Kina. På Madagaskar.

I Kongo. Innblikk i hvordan Guds rike brøt frem. Innblikk i misjonærers smerter og gleder. Vitnesbyrd om mennesker som gikk fra mørke til lys. Også mennesker som vaket litt frem og tilbake, som ikke helt klarte å gi slipp. Ærlige beretninger. Beretninger om fremgang og motgang.

Beretninger fra livet i Norge, og livet på misjonsmarken - den gang morfar var ung. Bøker skrevet på slutten av 40-tallet og 50-tallet. Skrevet av norske misjonærer. Asbjørn Åvik. Racin Kolnes. Alfred Andresen. Med flere.

Jeg sitter igjen med mange spørsmål. Mange tanker. Vi vet mye om hvordan det gikk. Vi vet mye de som skrev ikke visste.

Vi vet hvordan det gikk med evangeliets utbredelse i Kina – vekkelsen, de 100 millionene som etter hvert ble kristne. Vi vet hvordan det gikk i Afrika – kontinentet som i dag har størst andel kristne i forhold til befolkning.

Vi vet også hvordan det gikk med Norge og Europa – kontinentet som i stor grad valgte vekk Jesus, han som vi en gang ikke bare satte vår lit til, men også var villige til å legge ned våre liv for. Hva skjedde?

Asbjørn Åvik forteller en historie som grep meg. En historie om to kvinner, og to tau. En eldre misjonskvinne som lever alene i enkle kår på et lite småbruk i Norge.

I innhøstingen pleide hun å leie en arbeidskar for å bære inn høyet. Men så får hun høre om alle de unge misjonærene som er på vei ut til Kina, og peng­ene som trengs for å sende dem.

Hun leier ikke noen arbeidskar det året. I stedet bærer hun selv børen på sin gamle kropp. Tauet hun bærer høyet med skjærer seg inn skuldrene. Pengene hun sparte sendes til misjonen. Parallelt forteller Åvik fra Kina:

«Gud var oss underlig nær på de møtene. Det var vekkelsestid. Den Hellige Ånd arbeidet i manges hjerter. Og da hender ofte det som vi synes er umulig – undere. Og det under hendte på det første møtet Liu-ma var på, hun ble vakt – 83 år gammel. Vi satt der flere etter møte og snakket med henne. Det var så om å gjøre for de kristne kvinner å få henne med på vegen. Da er det at hun med de magre, skjelvende fingre knepper opp yttertrøya og drar frem et tau hun har der. Hun holder det frem til oss: Da Wang-ma (kvinnen som hadde invitert henne med på møtet) møtte meg deroppe i bakken, var jeg på veg mot skogen for å henge meg. Her er tauet. Hun legger det på benken.»

Alfred Andresen reflekterer mot slutten av sin bok «Gjensyn med Madagaskar» (der han på sine eldre dager får besøke øya han tjente på i så mange år) over hvordan datidens (1959) samfunnsutvikling i Europa, også begynner å gjøre sitt inntog blant gasserne: «Travelhet og opptatthet (...) Det er som man får inntrykk av at en stor del av folket er besjelet av en umettelig trang etter alt som kan tilfredsstillejordlivets krav. Materialismens omseggripen er utvilsomt evangeliets største fiende på Madagaskar i dag. Den søker å få alt og alle inn i sitt grådige favntak.»

Åvik starter sin bok «Ved grensen» med disse ordene: Hvis man i få ord skulle skrive over de hedenske religioner hva de er, gir og lover, ville vi skrive: Ingen kvile – ingen ro. De hedenske religioner er jag. De som lever i dem, følger dem, jager og jages. Aldri ro. Aldri når man kvilen de lover. (...) Alltid angst lyttende etter nye krav – noe jeg ennå ikke har oppfylt – noe jeg burde gjøre – noe… »

Det er ikke bare antall kristne, i Kina og Norge, som har endret seg siden morfar var ung. Det som rører seg blant, og i, folket - det vi tenker og lever etter - har endret seg.

Det har på en måte byttet plass. Jaget er kommet hit. Vi prøver å døyve det med yoga og mindfullness, akkurat det Åvik advarte mot. Døyve det med flottere dippedutter og mer fancy ting.

Kina har sine utfordringer også i dag, men de har også en pulserende og forfulgt huskirkebevegelse, og en visjon om å sende 100.000 misjonærer. Misjonærkandidater trenes blant annet i; hvordan takle forfølgelse, og hvordan rømme fra fangenskap.

La oss takke Gud for det han har gjort, gjør og skal gjøre i og fra Kina og andre tidligere misjonsland. La oss også be for vårt folk. Vårt kontinent. Vår kirke. La oss omvende oss fra lefling med østlig mystikk. La oss omvende oss fra materialisme. La oss omvende oss fra jag.

Og nå som vi er blitt misjonsmark, la oss lære av pionerarbeidet som en gang la fundamentet for vekkelsen i Kina: La oss for det første vite hva som er viktig: Bygg og organisasjonsstrukturer ble raskt rasert da maoistene tok over kontrollen, men disippelgjøringen og evangeliets plass i menneskers hjerter kunne ikke raseres.

Det Gud hadde satt i gang kunne ingen stoppe. La oss for det andre oppmuntres til å holde ut i motgang og prøv­elser.

Misjonsbøkene forteller om oppturer og nedturer, om mennesker som forlater troen og ledere som svikter. Pionerarbeid den gang, som i dag, var ingen dans på ­roser, men det legger fundamentet­ for vekkelse. La oss holde ut.

Hva vil mine barnebarn tenke når de en gang om flere tiår leser bøker med fortellinger fra misjon i Norge og Europa på 2020-tallet? Måtte de smile og takke Gud, vel vitende om at det bar frukt.

kristian lande,debatt,meninger,misjon,misjonshistorie,kristenliv,misjonærer,evangeliet