«Vår tids fristelse til bare å
...
«Vår tids fristelse til bare å «bla om til en ny side», tar pave Frans fullstendig avstand fra», skriver Maria Fongen. Foto: Stefano Costantino / MEGA / NTB
debatt
Brorskap og dialog, ikke konfrontasjon
Del
Som regel er det frykt for det fremmede som får oss til å unnvike dialog og ty til mer håndfaste metoder for å fremme eget standpunkt. 

Den 4. februar er erklært av FN som Den internasjonale dagen for menneskelig brorskap.

Initiativet er kommet i stand blant annet med utgangspunkt i dokumentet «Om menneskelig brorskap for fred i verden og sameksistens» som pave Frans og storimamen av Al Azhar, Ahmad Al-Tayyeb, undertegnet 4. februar 2019 i Abu Dhabi.

Den 3. oktober i fjor, dagen før Frans av Assisis minnedag, utga pave Frans sitt rundskriv Fratelli tutti (Vi er alle søsken) der han går videre med dialogtanken.

Rundskrivet er en intens appell til dialog på tvers av alle skillelinjer, enten disse er religiøse, kulturelle og politiske eller begrenser seg til interne stridigheter i en familie eller lokalt fellesskap.

Pave Frans’ utgangspunkt er det samme som Frans av Assisis devise for sitt lille ordensfellesskap: Vi er alle søsken. Vi er alle mennesker skapt av den ene og samme Gud, uansett hva som skiller oss.

Og selv om vi ikke deler troen på én Gud, kan vi ved fornuften enes om at våre liv er sammenvevd og at enhver persons menneskeverd må respekteres.

Som regel er det frykt for det fremmede som får oss til å unnvike dialog og ty til mer håndfaste metoder for å fremme eget standpunkt.

Når mennesket føler seg og sitt truet, er basisinstinktet ofte å angripe eller prøve å uskadeliggjøre det eller den vi opplever oss truet av.

Da blir vi vitne til maktmisbruk, hevn, krig og ødeleggelser. Pave Frans bruker lignelsen om den gode samaritan til å illustrere hvilket valg vi står overfor: å inkludere eller ekskludere de som ligger skadd langs vår livsvei, og han fastslår at i løpet av livet er vi selv innom hele persongalleriet i lignelsen.

Men: et menneskes åndelige størrelse måles i evnen til kjærlighet, den kjærlighet som går ut av seg selv for å gå andre i møte.

Det mest fascinerende i Fratelli tutti er etter min mening at den er en dyptloddende oppskrift på konfliktløsning, med menneskelig brorskap som mål; den peker ut våre fastlåste tankemønstre og ber oss vise vilje til å lytte oss inn i andres legitime perspektiver med respekt og med vilje til å finne møtepunkter.

Dog uten å miste oss selv eller vår historie.

Basisen for konsensus må være respekt for sannheten i vårt menneskeverd, slår pave Frans fast, og da må vi lære hvordan vi skal demaskere alle de forskjellige måter denne sannheten blir manipulert, fordreid eller skjult på i den offentlige og private diskurs ( FT 208).

Igjen slår han et slag for «møtets kultur», som kan gjøre oss i stand til å overvinne våre forskjeller og splittelser. Da er godhet en vesentlig tilnærming, samt sannhet og viljen til å involvere alle berørte parter.

Minnet om uretten ofre i en konflikt eller urettferdig situasjon har lidd må aldri fornektes. Vår tids fristelse til bare å «bla om til en ny side», tar pave Frans fullstendig avstand fra. «Vi gjør ikke fremskritt uten et ærlig og klart minne» (FT 249).

Tilgivelse kan ikke kreves og skal aldri bety å glemme – men den er alltid mulig. De som virkelig tilgir glemmer ikke, men bryter den onde sirkelen og avstår fra hevn.

Avslutningsvis ber Frans Gud om å salve oss med sin barmhjertighet, som helbreder alle sår forårsaket av feiltagelser, misforståelser og disputter, og oppfordrer oss til dialog og gjensidig samarbeid. Et sjeldent nødvendig skriv!

maria elizabeth fongen,maria fongen,debatt,meninger,pave frans,frans,paven