En menorah og et kors
De jesustroende jødene – eller ifølge dem selv «de messianske jødene» – er igjen i vår mitte. De venter på oss, på at Kirken skal godkjenne dem som likeverdige troende søstre og brødre.
«Dette har sannsynligvis vært en huskirke», sa den tyrkiske guiden og pekte på en søyle inne i ruinene av et hus i Laodikea, dagens Tyrkia. Men på søylen var det ikke bare inngravert et kors, men også en menorah, en syvarmet lysestake. Den tyrkiske guiden prøvde å forklare det på denne måten:
«Dette huset har sannsynligvis vært møtested for kristne, derav korset, men så har noen jøder kommet senere og vanhelliget stedet med å risse inn en menorah på søylen.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vår messianske pastor fra Jerusalem utfordret guiden og sa: «Ser du ikke at menorahen og korset henger sammen? Korset går i ett med toppen av menorahen. Det er én inskripsjon vi ser, og ikke to fra forskjellige tider.»
Han fortsatte og forklarte, at om det er en, og ikke to inskripsjoner, så har sannsynligvis dette private huset en gang ikke bare vært et møtested for kristne, men det har etter all sannsynlighet vært et møtested for en helt spesiell gruppe kristne, nemlig jødiske kristne eller jesustroende jøder.
Korset vitner om den kristne tro, så langt hadde guiden rett, men menorahen symboliserte at disse jesustroende nok var av jødisk herkomst. I tillegg var det risset inn en shofar, et bukkehorn, og en palmegren på den romerske søylen.
Det var nok ikke hver dag at guiden hadde med seg en gruppe fra Israel som også var ledet av en messiansk pastor. Hun hadde nok lært sin lekse om dette huset og denne søylen slik den var blitt fortalt henne, og historien om jesustroende jøder kjente hun ikke mye til.
– Men i begynnelsen var alle «kristne» jøder. Og det tok tid før veiene mellom jødekristne og hedningekristne begynte å skille lag. Først i det fjerde århundre forsvinner de jødekristne grupperingene ut av historien, og de dukker ikke opp igjen før i våre dager på 1960-tallet. Og da kaller de seg «messianske jøder».
Caspari Center legger i disse dager siste hånd på manuset om de messianske jødene og deres menigheter i Israel; hvor mange er de, hva tror de på, og hva har skjedd siden 1990 da Caspari gjorde en lignende undersøkelse?
I begynnelsen var «nasareisk jødedom» en jødedom blant mange jødedommer i det første århundre. Men mot slutten av det første århundre, etter templets fall, begynte veiene å dele seg. Og Kirken som etter hvert fikk et flertall av ikke-jøder, begynte å glemme hvor hennes tro hadde sitt opphav. Kirken blir mer og mer «kristen», og det hele kulminerer med keiser Konstantin (280–337) som gjør kristendommen til statsreligion i det romerske imperiet i det fjerde århundre.
Ruinene av synagogen i Laodikea ligger bare 50 meter unna huset med søyleinskripsjonene. Gikk de jesustroende jødene i Laodikea også i synagogen? Det kan vi i ettertid ikke vite noe sikkert om. Kanskje var de blitt kastet ut av synagogen og måtte møtes i et privat hjem i stedet, i huset som vi nå bare kan se ruinene av.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Symbolene taler sitt språk. Sannsynligheten er stor for at dette private hjemmet huset jesustroende jøder. Om «Birkat haMinim»-bønnen i den jødiske liturgien, som var en forbannelsesformel mot heretikere, spesielt beregnet på de jesustroende jødene, ble praktisert i Laodikea, vet vi ikke for sikkert. Den ble håndhevet noe forskjellig til forskjellige tider.
Kanskje de Jesustroende jødene både møttes privat og gikk i synagogen, eller kan det hende at de måtte nøye seg med å møtes i et privat hus etter at synagogen hadde stengt dørene for dem?
I Laodikea og mange andre steder kan vi se tegn etter dem som først bekjente Jesus som Messias, de såkalte jødekristne. Kanskje har vi som ikke-jødiske troende fått noe å tenke på?
De jesustroende jødene – eller ifølge dem selv «de messianske jødene» – er igjen i vår mitte. De venter på oss, på at Kirken skal godkjenne dem som likeverdige troende søstre og brødre.
De deler vår tro, men de vil gjerne forbli jødiske i sin uttrykksform, noen i en større grad enn andre. Er vi i stand til å rekke ut en hånd og ønske dem velkommen, uten å kreve at de skal bli som oss?
Kanskje trenger vi å minne hverandre på det som de første Jesustroende gjorde mot oss ikke-jøder i det første århundre? På apostelkonsilet i Jerusalem (år 48/49) bestemte de Jesustroende jødene at «hedningene» kunne få del i troen på Abraham, Isak og Jakobs Gud og Israels Messias – uten å måtte bli jøder først. Vi har mye å takke dem for.
Nå er kanskje tiden moden for at det er vår tur til å vise samme sjenerøsitet og storsinn.
