Problemet med det multimediale samfunnet

Det er ikke antall kanaler og plattformer som sikrer demokratiet vårt. Det fungerer bare så lenge vi respekterer hverandre som mennesker med rett til divergerende meninger.

Ingen ønsker seg tilbake til NRK-monopolet. Da det ble brutt tidlig på 80-tallet, var det mange som mente at flere kanaler ville styrke demokratiet, både nasjonalt og på det lokale plan.

Senere har vi jo også fått et stort antall digitale plattformer, der alle kan delta og si hva de mener. Dette er utvilsomt verdifullt, men etter de siste dagers hendelser i Washington D.C., er jeg slett ikke sikker på at demokratiet er blitt styrket.

Demonstrantene i Washington D.C. kom fra forskjellige miljøer. Her var det nynazister og våpenentusiaster, rasister, nasjonalister og evangelikale kristne, de fleste av alle disse tilsynelatende Trump-tilhengere.

Noen av de som snakket med journalister sa at de var der for å ta tilbake landet og friheten som var blitt stjålet fra dem. Dette var ikke noe de hadde kommet på selv.

De reflekterte tanker og ideer som har florert i TV kanaler som Fox News og Newsmax og ikke minste på sosiale medier.

En Trump-supporter sa at hun var i kongressbygningen for å bli kvitt demokrater som, ifølge konspirasjons-teorier framsatt av QAnon, tilber satan, driver med menneskehandel, pedofili og kannibalisme. Det er egentlig disse som styrer USA gjennom det som kalles the deep state.

Kan forklaringen på at mennesker faktiske tror på disse konspirasjonsteoriene være at mangfoldet av medier og digitale plattformer gjør det mulig å leve seg inn i en boble eller et univers der disse løgnene etter hvert fremstår som sannheter, fordi de blir gjentatt ofte, fra en rekke kilder man stoler på, og der divergerende synspunkter og argumenter er fraværende?

I dette ekko-kammeret blir lyden av egne argumenter reflektert og forsterket.

Det er ikke bare uskolerte, og enkle mennesker som befinner seg her. Republikanerne Marjorie Taylor Greene fra Georgia, og Lauren Boebert fra Colorado, som nå er innvalgt i Representantenes hus, har mange ganger offentlig uttalt støtte til Q.

Dette er et pseudonym for en person, eller gruppe av personer, som antas å befinne seg i Trumps nære krets, og som sender ut meldinger via sosiale medier, med de villeste beskyldinger og med bud om at Trump snart vil redde Amerika. Siden ingen vet hvem dette er, blir fenomenet nå kalt QAnon (anonymous).

Tilhengerne av QAnon ser nødvendigvis på sine meningsmotstandere med den alle dypeste skepsis, og vise versa. Det politiske landskapet vil alltid være preget av forskjellige syn, og større og mindre splittelser.

Men det vi nå ser i USA er fundamentalt forskjellig fra vanlig politisk uenighet. Jeg tror at det multimediale samfunnet har bidratt til å muliggjøre dette.

Som mangeårig journalist og journalistlærer er jeg av den oppfatning at ytrings- og pressefrihet er en bærebjelke for demokratiet. Men det som nå skjer i USA er et tydelig eksempel på at ytringsfriheten i seg selv ikke skaper et demokrati.

Folk som i ytringsfrihetens navn fremsetter de mest urimelige påstander skaper et farlig samfunn. Ende verre blir det når motparten møter dem med hån og latterliggjøring.

Et demokrati er avhengig av at de meninger som fremsettes blir lyttet til med respekt av meningsmotstanderne.

Demokratiet krever ikke at alle skal være enige med hverandre, men at meningene brytes i åpen debatt, der det beste argumentet vinner, og at taperne i debatten respekter at de ikke nådde fram.

Taperne må perfeksjonere eller forandre sine standpunkter for å vinne fram i den videre debatten. Ikke minst er det viktig i et demokrati at taperne i et valg respekterer at de har tapt, og at flertallet styrer inntil et nytt valg gir taperne mulighet til å vinne fram.

Vi har ikke amerikanske tilstander her i landet, men jeg synes at vi, spesielt her på Sørlandet, har sett en tiltagende uforsonlig debatt for eksempel når det gjelder livssyn.

Vi kristne har en tendens til å føle oss forfulgt av våre liberale meningsmotstandere, mens vi beskyldes for å forårsake dårlige levekår og allslags elendighet. Vi blir truet til taushet med at våre kristne standpunkter oppfattes som krenkende på andre mennesker.

Dermed blir debatten mer preget av følelser enn av rasjonelle standpunkter.

Løsningen på dette er ikke at alle til slutt blir enige, eller at motparten blir tvunget til taushet, men at debatten blir mer preget av gjensidig respekt.

Dette kan oppnås ved at partene ikke bare lytter til synspunkter de allerede er enige i, men også mottar impulser fra medier og plattformer som ikke preges av deres syn.

Dersom meningsmotstanderne ikke bare skaffer seg innsikt i motpartens argumenter, men også oppdager hvorfor motstanderne mener det de mener, er det ikke sikkert de blir enige med dem, men nytt lys over diskusjonen kan resultere i økende respekt for andres syn.

Det igjen vil senke temperaturen i en ofte opphetet debatt. Lys er ofte bedre enn hete når det gjelder meningsutveksling.